folkepsykologi

Folkepsykologi var i eldre psykologi en betegnelse på studiet av ulike folkeslags psykologiske særpreg. Den tyske nasjonalismen på 1800-tallet ga begrepet «folk» stor betydning, og omkring 1860 oppstod den såkalte folkepsykologien, grunnlagt av etnologen Moritz Lazarus og filologen Heymann Steinthal og med filosof og psykolog Wilhelm Wundt som sin fremste representant. Folkepsykologien mente å finne hvert folkeslags sjel, Volksgeist, gjennom studier av språk, sed og skikk, litteratur og mytologi, religion, kunst og lovgivning.

I nyere psykologi kan en finne betegnelsen brukt i en helt annen betydning, nemlig om lekfolks psykologiske «teorier» og intuitive oppfatninger av psykologiske begreper, slik de blant annet kommer til uttrykk i dagligspråket.