Folkemål er i norsk språkdebatt og språknormering et begrep som dels er brukt om den enkelte dialekt (slik også svensk folkmål, dansk folkemål), dels om talemålet hos «de brede lag» av folket sett under ett. I den siste betydningen beskriver folkemål et talemål som er mindre ensartet (normalisert) enn «dannet dagligtale» eller normaltalemål. Folkemål har også vært brukt som begrep om det nynorske skriftspråket.

Henrik Wergeland veksler mellom betegnelsene «Folkemaalet» og «Almumaalet» i artikkelen Om Sprogreformation (skrevet 1832, trykt i Bondevennen, 1835). Ivar Aasen brukte «det norske Folkesprog» i tittelen på sin grammatikk fra 1848 (Det norske Folkesprogs Grammatik) og sin ordbok fra 1850 (Ordbog over det norske Folkesprog).

I forbindelse med rettskrivningsreformene på 1900-tallet ble begrepet «folkets virkelige talesprog» (av Halvdan Koht i 1913) brukt i samme betydning som folkemål, mens «på norsk folkemåls grunn» ble brukt i forbindelse med 1938-rettskrivningen og ble særlig kjent fra Norsk språknemnds formålsparagraf (§ 1 i nemndas vedtekter), der det heter: «...På grunnlag av vitskapleg gransking skal ho gje styremaktene og ålmenta råd og rettleiing i språkspørsmålet og i dette arbeidet fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn...»

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Haugen, Einar: Riksspråk og folkemål : norsk språkpolitikk i det 20. århundre, 1969

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg