Stripepungdyr er en familie pungdyr i ordenen Diprotodontia. Det finnes tolv arter i tre slekter, alle lever i skoger. De er alle flinke klatrere som finner alt de trenger oppe i trærne. Halvparten av dem er også flinke svevere, den største arten kan sveve opptil 100 meter fra tre til tre.
Nektarsveveren har den videste utbredelsen av alle stripepungdyr og er nokså vanlig. Dette er et ungt dyr som har foldet svevehuden sammen.
De tre slektene er stripepossumer (Dactylopsila, fem arter), victoriapossum (én art, Gymnobelideus leadbeateri) og småsvevere (Petaurus, seks arter). På engelsk kalles de striped possums, leadbeater's possum og lesser gliders. De har ganske mange fellestrekk, den største forskjellen er at småsveverne har en stor hudfold som de bruker til å glidefly med. De eldste kjente fossilene er 20–30 millioner år gamle, men det eldste fossilet av en svevende art er kun fem millioner år gammelt.
Alle artene i denne familien har svarte striper over rygg og hode. Stripepossumene har tre brede, svarte lengdestriper over både hodet og kroppen, innimellom disse er det kvite striper. De svarte stripene på kroppssidene går også ned langs utsiden av føttene, mens halen for det meste er svart med kvit tipp. Disse artene ser derfor veldig stripete ut. De sju andre artene er grå eller gråbrune, med en svart stripe over ryggen som hos de fleste fortsetter fram over hodet. Buken hos alle arter er kvit eller gulkvit. Pelsen er kort og tett. Ørene er middels store og spisse, mens øynene er relativt store. Hodet er nokså bredt og rundt, snuten ganske kort.
Alle stripepungdyr veier mindre enn ett kg, de veier mellom 60 og 725 g. Både kroppslengde og halelengde er mellom 14 og 47 cm, men hos de fleste arter er halen er litt lenger enn kroppen. De to kraftige fortennene i underkjeven er sterkt krummet oppover hos stripepossumer, mens de er svakt krummet hos de andre artene. Det er fem tær på framføttene, alle med spisse klør. På bakføttene er fjerde og femte tå lengst, mens andre og tredje tå er delvis sammenvokst (syndactyli) som hos alle arter i ordenen. Stortåa er motstående de andre tær og uten klo, slik at foten kan gripe rundt greiner. Hos stripepossumene er fjerde tå på framføttene ekstra lang, den brukes til å lirke fram insekter fra trestammer. Hos stripepossumene fungerer halen til en viss grad som en gripehale, dette er svakere utviklet hos de andre artene.
Småsveverne har en stor hudfold mellom framføtter, bakføtter og kroppssider. Denne består av dobbel hud, med bindevev, muskler og blodårer imellom. Når svevehuden ikke er i bruk, foldes den inn langs kroppsidene.
Stripepungdyr lever i ulike skoger, fra åpne eukalyptus-skoger til regnskog. Det er sjelden å finne flere arter fra denne familien i samme område, antakelig konkurrerer de i stor grad om samme føde. Stripepossumer lever nesten kun i regnskog, men kan noen ganger finnes i andre skoger. Alle stripepungdyr spiser i stor grad plantesafter; nektar, sevje og harpiks. Med fortennene i underkjeven lager de riper i barken på trærne som sevjen siver ut fra. Sevjen inneholder mest sukker og er lett fordøyelig. Harpiks inneholder lite sukker og mye mer tungtfordøyelige stoffer. Nektar slikker de i seg fra blomstene. De spiser også pollen og virvelløse dyr (særlig insekter), dessuten den sukkerholdige væsken som skilles ut fra flere insekter som har «sugerør» inn i treet (som bladlus). Nektarsveveren Petaurus breviceps, som spiser mye harpiks, har en stor blindtarm for å kunne bryte ned denne vanskelige føden ved hjelp av mikroorganismer.
Stripepossumene lytter etter insekter inne i trestammer, gnager seg inn til dem og fisker dem fram med den ekstra lange fingeren. De spiser mest virvelløse dyr og mindre plantesafter. Denne nisjen fylles andre steder av hakkespetter.
Stripepungdyr er utelukkende nattaktive. De kan bruke 60–90 prosent av natten til å finne nok mat. Dagen tilbringer de i et trehull hvor de bygger et reir av blader. De har gjerne flere reir i territoriet. Victoriapossumen lager det største reiret, det kan være 30 cm i diameter og er laget av barkremser. Trær med egnede reirhull er et absolutt krav til leveområdet for alle arter, slike trær er gjerne svært gamle. To av de minste artene, nektarsvever og victoriapossum, kan gå i midlertidig dvale for å spare energi.
Småsveverne svever fra tre til tre og sparer på den måten mange klatreturer. De tar sats og kaster seg ut fra de ytterste greinene. De kan endre retningen på svevet underveis ved å vri på flygehuden med føttene. Halen ser ikke ut til å brukes som ror. Før landingen retter de opp kroppen slik at svevehuden virker som en fallskjerm og bremser farten i nedslaget. Store arter svever lenger enn små arter, lengden varierer fra 20–100 m.
Småsveverne er ganske sosiale og lever sammen i små grupper som varierer i sammensetning. En slik gruppe er gjerne et foreldrepar og unger fra tidligere kull. Hos nektarsveveren kan gruppen bestå av inntil sju voksne hunner og hanner og deres unger. Alle hunnene i gruppen formerer seg. Hele gruppen sover sammen i sitt reirhull, og de voksne hannene patruljerer og forsvarer territoriet. Inntrengere blir ikke tolerert. Hos victoriapossumen kan gruppen inneholde 2–12 dyr. Stripepossumene er mindre sosiale, men et par kan leve sammen. Lyder ser ut til å ha en viktig funksjon i opprettholdelsen av territoriet, mange forskjellige lyder er kjent.
Hunnen har fire spener i pungen, men antall unger i kullet er nesten alltid 1–2. Det er mulig at hele gruppen deltar i oppfostringen av ungene, hanner kan også bidra. Hos nektarsveveren er drektighetstiden 15–17 dager og ungene veier rundt 0,19 gram ved fødselen. De bruker de relativt velutviklede framføttene til å karre seg fra morens kloakkåpning til pungen. Når ungene er 60 dager gamle, er de for store til helt å få plass i pungen slik at bakbeina stikker ut. Når de er 70 dager gamle etterlater moren dem i reiret mens hun er ute og leter etter mat. Ungene har da full pels, mens øynene åpnes når de er 80 dager gamle. Når de er 120 dager gamle følger de moren, gjerne ved å klamre seg fast til hennes rygg. Ungene må forlate gruppen når de er 7–10 måneder gamle. Da kan de danne en ny gruppe eller slå seg sammen med en helt annen gruppe. Hos de fleste andre arter er formeringen dårlig kjent.
Seks av artene lever kun på Ny-Guinea, og fire av artene kun i Australia, mens to arter lever begge steder. I Australia finnes stripepungdyr kun i den østlige delen, for det meste langs østkysten. Nektarsveveren har den videste utbredelsen av alle arter, fra Tasmania i sør til Ny-Guinea i nord. Den finnes også på 20 mindre øyer rundt Ny-Guinea, men kan nok være transportert til mange av disse av mennesker. Enkelte stripepungdyr har en ekstremt liten utbredelse.
De fleste stripepungdyr er blitt negativt påvirket av mennesket. Habitatødeleggelse har vært og er fortsatt den største trusselen, hogger man ned skogen så ødelegges levestedet fullstendig. På Ny-Guinea har også jakt stor betydning. Victoriapossumen regnes som kritisk truet (CR) og tre andre arter som sterkt truet (EN). Én art er nesten helt ukjent, mens sju arter regnes som levedyktige (LC). Bestanden av victoriapossum er kanskje redusert med så mye som 90 prosent etter at branner har ødelagt skogen og det ikke lenger finnes trehull den kan bruke. Det hjelper å henge opp reirkasser til arten, men så er en stor del av utbredelsesområdet dens avsatt til skogshogst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.