Flernivåstyringen kan anta mange ulike former – fra overordnete internasjonale avtaler uten konkretisering av forpliktelser for de ulike avtalepartnere, til mer bindende styringstiltak som forplikter den enkelte stat eller lokale myndigheter innenfor en stat til å iverksette tiltaket. Et eksempel på denne forpliktende styringskjeden mellom overnasjonale og nasjonale myndigheter fikk man i spørsmålet om mottakere av sykepenger fra NAV hadde anledning til å oppholde seg i utlandet i sykemeldingsperioden, og der den restriktive norske fortolkningen måtte vike for en forordning fra EU som tillot denne formen for «trygdeeksport».
I den opprinnelige bruken av begrepet var det særlig relasjonene mellom EU og statlige politiske organer med varierende territorielle nedslagsfelt interessen for flernivåstyring rettet seg.
Dette innebar også at berørte offentlige institusjoner bare i begrenset grad hadde full egenkontroll over den politikk som ble ført innenfor deres territorium, og hvor en tradisjonell deling av makt mellom de ulike styringsnivåer ikke lot seg realisere på en effektiv måte.
I dag er flernivåstyring av like stor relevans når det gjelder utviklingen av forholdet mellom sentrale og lokale myndigheter innenfor den enkelte stat. I særlig grad kommer slike koblinger mellom sentrale og lokale myndigheter til uttrykk i ytelsen av velferdsgoder basert på et universalistisk likhetsprinsipp. Kommunene gis et visst handlingsrom i organiseringen av disse tjenester på lokalt nivå, men der staten ofte angir nokså detaljerte regler for karakter og innhold ved denne tjenesteytingen – samtidig som staten er forpliktet til å sikre kommunene tilstrekkelig finansiell handlekraft til å ivareta disse oppgaver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.