flerbørstemark

Hos flerbørstemark er kroppens overflate dekket av et hardere, beskyttende overflatelag, en kutikula, som utskilles av hudens cellelag. Tett under hudcellelaget ligger et ytre lag av ringmuskler med tverrgående muskelfibrer, og innenfor dette et lag med lengdemuskler. Huden og de to nevnte muskellagene danner til sammen hudmuskelsekken. Denne omgir den rommelige kroppshulen.

Munnen ligger i forenden av dyret og er rykket litt ned på buksiden. Bak munnen sitter ett eller flere par tentakler med sanseorganer. Midt gjennom hele flerbørstemarken løper en ugrenet tarm fra munnåpningen i forenden av dyret og til endetarmsåpningen helt bakerst på dyret. Tarmens fremste del er hos mange børstemarker et muskuløst svelg, som kan vrenges ut som en snabel. Hos rovarter er svelget væpnet med kitintenner. Tarmen faller i flere funksjonelt forskjellige avsnitt; mange arter har segmentalt ordnede blindsekker på begge sider av tarmen.

Nervesystemet kalles ofte et taustigesystem. Det består av ganglier, som er knuter eller klumper av nerveceller, og nervetråder som forbinder dem. I hodepartiet over svelget ligger et par hjerneganglier som er forbundet med en ring av nervetråder rundt svelget. På undersiden er de knyttet sammen med bukgangliekjeden, som danner to langsgående parallelle hovednervestrenger, hver med et ganglion i hvert segment. De to gangliene i segmentet er forbundet ved en tverrforbindelse, derfor sammenlignes de med en stige.

Blodkarsystemet har i sin typiske utforming to langsgående hovedårer; den ene, hvor blodet løper forover på oversiden, den andre på undersiden av tarmen, og de er i hvert segment forbundet med hverandre ved tverrforbindelser på begge sider av tarmen og i kroppsveggen.

Ekskresjonsorganer, som kalles metanefridier eller segmentalorganer, er sløyfeformede kanaler i segmentene. Hos de primitive formene finnes ett organ på hver side i hvert segment, unntatt de første og siste segmenter. Noen grupper av arter har et mindre antall slike segmentalorganer. Det enkelte segmentalorganet begynner med en flimmertrakt som åpner seg inne i kroppshulen. Væsken fra segmentet pumpes gjennom sløyfene i organet, og fører til at avfallsstoffer blir skilt ut. Salter og aminosyrer kan tas opp igjen underveis. Kanalene fra metanefridiene går igjennom skilleveggen mot det bakenforliggende segmentet, og munner etter slyngningene ut på buksiden av segmentet med en fin åpning, en ekskresjonspore, som kan åpnes og lukkes.

Mange av artene er frittlevende rovdyr blant stein og alger, mens noen er planktoniske. Andre graver i havbunnen, og noen bor i rør av sammenkittede sandkorn eller av kalk som de selv har utskilt.