flathale

Hunnen er betydelig større enn hannen og kan oppnå en totallengde på 88 centimeter hvorav den flattrykte halen utgjør inntil 9 centimeter. Tilsvarende mål for hannen er 72 og 8 centimeter. Kroppen er kraftig sammentrykt fra sidene og hodet smalt med lang snute. Fargen skiller flathalen fra de andre havslangene. Buken er sterkt gul og ryggen brunsvart med sterk kontrast mellom de to fargene. Halen har ofte svarte flekker eller bånd. Bukskjellene er svært små.

Flathalen er en av verdens mest utbredte slanger. Den er tilpasset et liv i sjøen, og all dens aktivitet foregår der. Arten er pelagisk og beveger seg med havstrømmene. Utbredelsen omfatter tropiske deler av Det indiske hav og Stillehavet. Langs østkysten av Afrika går den nordover til Den arabiske gulf og i Asia nord til Japan. Den blir ofte funnet drivende i land på strendene i det sørvestlige Australia. Ved Amerikas vestkyst forekommer den mellom Peru og Costa Rica. Den er også funnet noen ganger ved kysten av California, spesielt i år med El Niño. Flathalen er den eneste slangen som forekommer på Hawaii. Av og til drives den med havstrømmer til tempererte farvann. Den er ikke naturlig utbredt i Atlanterhavet, men er funnet der noen få ganger, trolig etter å ha passert gjennom Panamakanalen. Temperaturen i vannet må ligge over 16 til 18 grader celsius for at den skal kunne overleve.

Flathalen er den mest pelagiske av alle havslangene og kan påtreffes langt til havs i stor avstand fra kyster og rev. Av og til kan tusenvis av flathaler samle seg i overflaten langs driftlinjer der havstrømmer møtes og der drivende tang og lignende samler seg i belter på overflaten. I slike tilfeller er det registrert inntil 12 individer for hver kvadratmeter.

Vanligvis holder flathalen til i de øverste ti meter av sjøen, men kan unntaksvis dykke ned til 50 meter. Den kan oppholde seg under vann i 24 timer, men dykker sjelden mer enn fire timer av gangen. Under vann er den avhengig av å puste gjennom huden. Inntil 33 prosent av oksygenbehovet og 94 prosent av utskillelsen av karbondioksid kan skje gjennom hudånding. Arten tilbringer i gjennomsnitt 87 prosent av tiden under vann.

Flathalen forflytter seg ved aktiv svømming eller passiv drift med strømmene. Svømmehastigheten er 0,3–7,1 kilometer i timen, og den er også i stand til å svømme baklengs. På land har den store problemer med å bevege seg, delvis på grunn av at bukskjellene er så små.

Arten er hovdsakelig dagaktiv og får dekket sitt væskebehov ved å drikke regnvann som samler seg på overflaten. I perioder uten nedbør kan den overleve sju måneder med dehydrering. Den drikker ikke sjøvann. Noen ganger kan man se disse slangene slå en knute på kroppen for så å gli gjennom denne knuten med hele kroppslengden. Dette er en metode for å skrape løs alger, rur og andre organismer som kan vokse på slangens hud.

Bestanden regnes som stabil og er ikke truet.

Flathalen spiser bare fisk. Den jakter i overflaten og ned til to meters dyp. Under jakten ligger den stille som en flytende stokk og snapper fisk som søker ly under «stokken». Som regel bruker den ikke gift når den fanger fisk.

Arten kan reprodusere gjennom hele året dersom vanntemperaturen er over 25 grader Celsius. Graviditeten varer i seks måneder, og hunnen føder 1–10 levende unger. Ved fødselen har ungene en totallengde på 22 til 26 centimeter.

Flathalen ligger på fjerdeplass over verdens giftigste slanger, men den biter sjelden, og hvis den biter er det ikke alltid den pumper inn gift. Hoggtennene er dessuten svært små, bare cirka 2 millimeter. Giften inneholder flere typer nervegift og gift som ødelegger muskelvev. Vanlige symptomer er brunfarget urin, nyreskader og lammelser. Døden skyldes respirasjonssvikt og inntreffer 12 til 48 timer etter bittet.

Bare et fåtall dødsfall er rapportert, hovedsakelig fra fiskere som har fått flathaler i sine garn.

• havslanger
• giftsnoker
• slanger