flammefotometri

Metoden er basert på at grunnstoffer i løsning sender ut karakteristisk elektromagnetisk stråling når løsningen føres inn i en flamme. Intensiteten av strålingen, målt ved den karakteristiske bølgelengden for grunnstoffet, er under kontrollerte betingelser proporsjonal med konsentrasjonen av grunnstoffet i løsningen. For kvantitative bestemmelser sammenlignes intensiteten av strålingen med intensiteten av strålingen fra metall-løsninger med kjent konsentrasjon.

Analysen utføres med et enkelt flammefotometer, hvor væskeprøven føres inn i flammen via en forstøver som danner en fin aerosol av løsningen. Lyset fra flammen går via et filter, som velger ut det aktuelle bølgelengdeområdet, til detektorsystemet.

Man benytter som regel en propan-luft eller en annen «lavtemperaturflamme», hvor bare lett eksiterbare grunnstoffer som alkali- og jordalkalimetallene kan bestemmes. Disse metallene gir enkle spektra som er en forutsetning for å oppnå nøyaktige analyser med bruk av fotometre. Dersom flammer med høyere temperatur benyttes, kan man bestemme flere grunnstoffer, men da må man benytte et spektrometer, som er et mer avansert instrument.. Et spektrometer inneholder en monokromator og kan skille ut et mye smalere bølgelengdeområde enn det et filter kan, og dermed hindrer det interferenser fra andre grunnstoffer.

Flammefotometri ble tatt i bruk i 1950-årene og ble tidligere mye benyttet for bestemmelse av alkali- og jordalkalimetaller med hovedanvendelse innen medisin, jordbruk og kjemisk industri. Metoden benyttes fremdeles, men i mindre grad fordi mange nyere teknikker med et større anvendelsesområde er tatt i bruk, for eksempel ICP-AES og ICP-MS.

• atomemisjonspektrometri
• spektrometer