flamenco

Flamencoens røtter er omdiskutert, men kan knyttes til migrasjonen av rom (sigøynere) fra Nord-India til Europa gjennom flere århundrer, fra omkring år 900. Folkevandringen nådde Den iberiske halvøya tidlig på 1400-tallet, hvor den møtte den andalusiske kulturen, som var preget av maurerne og av sefardiske jøder. Århundrer med kulturell kontakt og blanding av musikk og danseformer førte til at flamenco etablerte seg som et eget kulturelt uttrykk i Andalucía fra slutten av 1700-tallet. Den tidlige flamencoen var i hovedsak knyttet til sang, med cafés cantantes (sangkafeer) som sentrale møtesteder. Etter hvert fikk også dansen og gitarspillet mer selvstendige roller. Flamenco mottok også impulser fra de spanske koloniene, og tok opp i seg latinamerikanske musikkformer som rumba og guajira.

Flamencokulturen befestet sin posisjon på slutten av 1800-tallet i de andalusiske byene Sevilla, Córdoba, Granada og Cádiz med utvikling av et stort antall former (palos). Den ble også en kommersiell suksess i resten av Spania gjennom forestillinger på teatre og tyrefekterarenaer. Omkring 1920 oppsto en reaksjon mot kommersialiseringen anført av framstående intellektuelle som mente de sceniske framføringene førte til en bastardisering av de folkelige formene. For å fremme den rene og autentiske flamencoen tok Manuel de Falla og Federico García Lorca initiativet til flamencokonkurranser for utøvere av cante jondo, den «dype» flamencosangen med folkelige røtter.

Under Franco-diktaturet (1939–1975) søkte regimet å gjøre flamenco til et symbol på nasjonal enhet og brukte flamenco i markedsføring for å trekke turister til Spania. For mange fikk flamenco på denne tiden et stempel som en borgerlig eller reaksjonær kulturform. Som motsats til dette dukket det på 1960-tallet opp flere artister som protesterte mot regimet gjennom sine flamencotekster. Siden diktaturets fall i 1975 har det vært en sterk gjensidig påvirkning mellom flamenco og internasjonale musikksjangere som jazz, blues, rock og rumba, og i senere år også hiphop og elektronika.

Flere av Carlos Sauras' filmer, blant annet Carmen (1983), Sevillanas (1992) og Flamenco (1995) bidro til å styrke den internasjonale interessen for flamenco.

Grunnelementene i flamenco er sang (cante), dans (baile) og gitarspill (toque). Flamenco utøves gjennom ulike kombinasjoner av disse elementene, ofte akkompagnert av håndklapping (palmas) og perkusjonsinstrumentet cajón. Noen danseformer inkluderer bruk av kastanjetter (palillos/castañuelas).

Rytmen (compás) er essensiell. De mange stilartene (palos) har ulike rytmer og karakteristiske rytmiske sekvenser, ofte bestående av tolv taktslag. Blant de mest kjente og populære palos er bulería, soleá, seguiriya, alegría, fandango, guajira, tango, rumba og sevillana.

I første halvdel av 1900-tallet var det særlig fire artister som satte preg på flamencokulturen: danseren Carmen Amaya (1918–1963), gitaristen Sabicas (1912–1990) og sangerne Pastora Pavón «La Niña de los Peines» (1890–1969) og Manolo Caracól (1909–1973). Amaya og Sabicas ble store internasjonale stjerner etter at de flyktet til Sør-Amerika under Den spanske borgerkrigen (1936–1939) og senere etablerte seg i USA.

Fra begynnelsen av 1970-årene sto gitaristen Paco de Lucía (1947–2014) og sangeren Camarón de la Isla (1950–1992) fram som banebrytende artister. Diktaturregimet hadde gjennom 1950- og 1960-årene promotert en folkloristisk, temmet og tannløs versjon av flamenco for å profilere Spania som turistland, den såkalte «nacionalflamenquismo». I kjølvannet av det internasjonale studentopprøret i 1968 og overgangen fra diktatur til demokrati i Spania, satte Paco de Lucía og Camarón igjen flamencoen på det kulturelle verdenskartet med nye, «opprørske» former som fikk en enorm popularitet.

Danserne og koreografene Israél Galván (født 1973) og Rocío Molina (født 1984) representerte fra omkring år 2000 en lignende banebrytende utvikling i flamencodansen. Mens Paco de Lucía og Camarón langt på vei representerte frihetslengselen og «den nye tid», forholder Galván og Molina seg i større grad til historien og tematiserer kjønnsroller, sosiale konvensjoner og tradisjoner, både i flamencoen og i det spanske samfunnet.

Interessen for flamenco i Norge har utviklet seg gradvis fra omkring 1970. Spesielt dansen har blitt populær, med forestillinger og kurs i flere norske byer. Danseren og koreografen Inger Lise Eid har vært en drivende kraft i utviklingen av flamencokunsten og flamencomiljøet med undervisning og forestillinger. Eid hadde fra 1979 til 2015 hovedansvar for spansk dans og flamenco ved Statens Balletthøgskole (Kunsthøgskolen i Oslo), og i 1991 stiftet hun dansekompaniet Todo Flamenco. En av hennes studenter, Kari Helene Østby, etablerte i 1995 Centro de Flamenco i Oslo, hvor det holdes kurs og workshops, ofte med profilerte spanske artister.

Gitaristen og instrumentbyggeren Sverre Jensen, som studerte flamenco i Málaga, har i mange år vært en viktig figur med kurs og konsertvirksomhet i samarbeid med musikere, sangere og dansere. Jensen var også sentral i etableringen av Peña Flamenca Noruega (Oslo flamencoklubb) som siden 1989 har vært sentrum for det norske flamencomiljøet. Foreningen Flamenco Trondheim ble etablert i 2004.

Jesus Morente, opprinnelig fra Sevilla, er en sentral gitarist i det norske flamencomiljøet. Han har siden 2003 turnert med Rikskonsertene og opptrådt ved flere norske musikkfestivaler. Morente opptrer med tradisjonell flamenco med sangere og dansere, og har også bidratt til en moderne flamenco-fusion med sangeren Ingrid Jasmin som vant Spellemannprisen 2022, åpen klasse.

Gitaristen Bettina Flater er Norges internasjonalt mest kjente flamencoartist. Flater har turnert internasjonalt med prestisjetunge flamenco-kompanier, og har spilt på de viktigste scenene og flamencofestivalene i Spania.

Siden 2017 har Oslo International Flamenco Festival vært arrangert årlig, og i 2018 startet Barbalé Flamenco Tablao Oslo, begge under ledelse av danseren Bellali Austria.

Mange av de aller største spanske artistene har fylt norske teatre og konsertscener gjennom en årrekke, ikke minst i regi av Centro de Flamenco og Peña Flamenca Noruega samt under Oslo World. Siden århundreskiftet har flamencoartister som Paco de Lucía, Sara Baras, Miguel Poveda, Estrella Morente, Olga Pericet, Carmen Linares, Eva Yerbabuena, Israel Galván, Rocío Molina og Farruquito opptrådt på norske scener og festivaler.

• Musikk i Spania
• Dans i Spania

• Centro de Flamenco
• Peña Flamenca Noruega
• Barbalé Flamenco Tablao Oslo
• Oslo International Flamenco Festival
• UNESCO: Flamenco på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv

• Hayes, Michelle Heffner (2009). Flamenco. Conflicting histories of the Dance, McFarland, North Carolina
• Josephs, Allen (1990). White Wall of Spain: The Mysteries of Andalusian Culture, University Press of Florida
• López Ruiz, Luis (2007). Guía del flamenco, Ediciones Akal, Madrid
• Pohren, Donn E. (2021). The Art of Flamenco, Creative Media Partners
• Vergillos, Juan (2021). Nueva Historia del Flamenco, Editorial Almuzara