fjernundervisning

I synkron fjernundervisning må elev og lærer være til stede samtidig på hvert sitt sted, eleven vil høre og som oftest se læreren mens hen underviser, ofte er det toveisforbindelse, slik at elevene kan gi tilbakemelding og stille spørsmål til læreren.

Ved ulike nettportaler kan elever og lærere (én til én eller flere til flere) arbeide synkront ved diskusjoner eller oppgaveløsninger. Ved nettbaserte kurs kan læreren for eksempel ha et kamera og mikrofon montert på sin PC så elevene ved sine dataenheter rundt om i hele verden kan høre og se læreren og det hen viser frem. De kan sende spørsmål og svar direkte via internett eller delta i en prategruppe (chat) under forelesningen og etterpå. Læreren kan se spørsmålene og kommentarene som kommer fra elevene på skjermen og svare på dem muntlig direkte.

I asynkrone undervisningssystemer er det ikke noe krav om samtidig tilstedeværelse av lærer og elev. Slike systemer kan for eksempel være basert på instruksjonsvideoer eller de kan benytte datakommunikasjon mot databaser. Det er utviklet mange undervisningsopplegg på internett, også interaktive selvinstruerende læremidler. I slike systemer kan både tekst, lyd og bilder overføres mellom lærer og elever og innbyrdes mellom elevene, men all informasjon mellomlagres i databaser, slik at den enkelte deltaker selv bestemmer når hen vil hente ut eller legge inn informasjon.

Den første generasjonen som ofte er kalt «korrespondansemodell» (1850–1960) var basert på trykkteknologi. Kommunikasjonen var hovedsakelig enveis, fra lærestedet til eleven. Vurderingen av elevenes prestasjon var som regel summativ og fant sted på slutten av kurset.

Andre generasjon, ofte kalt «multimediamodell» (1960–1985), var basert på både trykk-, lyd- og videoteknologi som audio- og/eller videokassetter. Hovedsakelig var kommunikasjonen fortsatt enveis, men eleven fikk noen muligheter til å kontakte læreren for eksempel på telefon.

Den tredje generasjonen (1985–1995) var basert på ulike telekommunikasjonsteknologier for å tilby flere muligheter for kommunikasjon mellom læreren og elevene. I tillegg til materiale som ble sendt fra lærestedet til elevene på CD-er, var det også brukt e-post, chats, diskusjonsfora og audiokonferanser. Dette var med på å etablere bedre muligheter for toveiskommunikasjon mellom læreren og elever, samt mer interaksjon mellom elevene i samme program.

Den fjerde generasjonen (1995–2005) var basert på levering av undervisningsmateriale via internett og enda bedre muligheter for toveiskommunikasjon og interaksjon mellom deltakerne, gjerne i reel tid.

Den femte generasjonen er i ferd med å utvikle seg. Den femte generasjonen av fjernundervisning er i hovedsak en avledning av fjerde generasjon og er basert på ytterligere utnyttelse av ny digital teknologi med videokonferanser, læringsplattformer, sosiale medier og podkaster kombinert med samlingsbasert undervisning.