TV (organisering og programvirksomhet)

I USA er fjernsynet et lokalt og regionalt medium, med privatdrevne stasjoner som er knyttet sammen i nasjonale nettverk (ABC, CBS og NBC). I Europa er det i stedet opprettet offentlige, nasjonale kringkastingsselskaper. På linje med andre kostnadskrevende deler av samfunnets infrastruktur er det blitt sett på som en statlig oppgave å sørge for fjernsynsutbyggingen.

Imidlertid har også privatdrevne fjernsynsstasjoner en lang historie i Europa, og avreguleringen i europeisk samfunnsliv i 1980-årene førte til en oppmykning. De statlige selskapene har fått en friere stilling, det er blitt åpnet for mer privat fjernsynsvirksomhet, og i enkelte tilfeller (for eksempel i Frankrike) har statlige kanaler blitt solgt.

Internasjonale fjernsynsoverføringer har gått inn som daglige arbeidsoperasjoner i de fleste fjernsynsselskapene.

Den første internasjonale fjernsynsoverføringen foregikk i august 1950. Det var BBC som da arrangerte en reportasjesending fra Calais til London. Siden har radiolinjene for overføring av fjernsynsprogram bredt seg - nasjonalt innenfor det enkelte landets grenser, og internasjonalt fra land til land.

De nordiske landene samarbeider innenfor Nordvisjonen, de vesteuropeiske innenfor Eurovisjonen og de østeuropeiske landene innenfor Intervisjonen. Landene er knyttet sammen med et utstrakt radiolinjenett, og som eksempel kan nevnes at det innenfor Eurovisjonen foregår nyhetsutveksling flere ganger om dagen.

I 1962 ble den første direkte fjernsynsoverføringen mellom Nord-Amerika og Europa gjennomført ved hjelp av den amerikanske satellitten Telstar, som var synlig samtidig fra begge kontinenter i cirka 30 minutter hver gang den sirklet om Jorden. 6. april 1965 ble den geostasjonære kommunikasjonssatellitten Early Bird, også kalt Intelsat I, skutt opp, og senere har satellittoverføring av fjernsynsprogrammer og telefonsamtaler mellom kontinentene blitt en daglig rutine. Denne type kommunikasjonssatellitter overfører informasjon bare mellom store jordstasjoner, og fjernsynsprogrammer må videresendes på radiolinjenettet frem til de enkelte kringkastingsselskaper. I 1980-årene ble reservekapasitet på satellitter beregnet på telekommunikasjon brukt til å formidle fjernsynsprogrammer, og etter hvert ble det utviklet sterkere kringkastingssatellitter. Se satellittfjernsyn og avsnittet Signaloverføring ovenfor.

Ved siden av lisensfinansiering, som brukes av de offentlige kanalene i blant annet Skandinavia og Storbritannia, er reklame den vanligste finansieringsformen innen fjernsynsvirksomhet. Spørsmålet om kringkastingsreklame var en sentral del av norsk mediedebatt i 1980-årene. Ved midten av 1990-årene ble det avklart at NRK skal være reklamefri (det ble likevel åpnet for sponsorfinansiering av visse programmer), mens andre, private kanaler kan bringe reklame innen visse rammer. Det er blant annet regler for hvor stor del av sendetiden (totalt 15 prosent) som kan brukes til reklame, videre skal nyhetsproduksjoner og dramaproduksjoner ikke avbrytes av reklame, og reklame skal ikke sendes i forbindelse med barneprogrammer.

Mens reklamefjernsyn kan betegnes som «åpne» sendinger som enhver kan se på, var det i 1990-årene en vekst innen tilbudet av «lukkede» fjernsynskanaler, basert på betalingsfjernsyn. Disse ble koblet opp mot et dekodersystem der abonnentene betaler et månedlig abonnement. I begynnelsen var det særlig filmkanaler (FilmNet, TV 1000 og så videre) som baserte seg på betalingsfjernsyn, men etter hvert har også rene sportskanaler og nyhetskanaler blitt lukket. Det har vært en tendens til at internasjonalt kjente kanaler (som CNN og MTV) som har vært åpne, etter hvert krever høyere betaling fra kabelselskapene og dermed blir flyttet over blant kanalene man må betale ekstra for.

• TV