fiskeøgler

Fiskeøglene hadde forfedre som levde på land. Overgangen til vann skjedde rundt perm-trias-masseutryddelsen. De eldste kjente fossile fiskeøglene fra tidlig i trias, varierte i størrelse fra under én meter til over ti meter i lengde. Seinere i trias ble de største artene over 20 meter. Det fantes mange arter med ulikt utseende og levesett. Selv om de antakelig var helt vannlevende, hadde de tidligste fiskeøglene et utseende som minner om landlevende reptiler, med relativt lange bakbein, stor hofte og lang hale. På grensen mellom trias- og juraperioden skjedde nok en masseutryddelse, som førte til at mye av mangfoldet gikk tapt.

Fra tidlig jura og til de døde ut, var gruppen fortsatt tallrik, men mer ensartet i utseende, og ingen ble like store som de som fantes i trias. Kjevene var lange og smale, tett besatt med spisse, ensartete tenner. Særlig i familien Ophthalmosauridae (for eksempel Ophthalmosaurus) hadde mange arter svært store øyne, og kunne antakelig se godt under dype dykk.

Kroppen var delfinliknende med lemmer omdannet til luffer, en avstivet ryggfinne og en vertikal halefinne. Forlemmene var større enn baklemmene, men baklemmene var ikke tilbakedannet som hos hvalene. Knoklene i for- og bakluffer var korte, og finger og tåknokler var avrundet. Tær og fingre hadde et høyt antall knokler, og noen arter hadde ekstra fingre og tær. Fiskeøglene i jura og kritt er et eksempel på konvergent evolusjon med delfiner og noen fiskearter. Kroppsfasongen er en tilpasning til et liv som et rovdyr som forfulgte byttet over større avstander. De laget fart ved å bevege halen fra side til side, og brukte de små luffene til å styre med.

Fiskeøglene hadde landlevende forfedre, og beholdt lungene selv da gruppen returnerte til vannet. De fødte levende unger under vann. De levde antakelig i stor grad av skallbærende blekkspruter, blant annet belemnitter og ammonitter, som man har funnet i magen på hele fossiler. I tillegg spiste de andre dyr, blant annet fisk og mindre fiskeøgler.

De første fiskeøglene ble vitenskapelig beskrevet basert på funn i England, og i tillegg har forekomster i Tyskland vært kjent lenge. I dag er fossile fiskeøgler kjent fra alle kontinenter, noe som viser at gruppen levde i hav over hele verden.

På Svalbard er det de siste 150 årene funnet mange fiskeøgler fra trias, blant annet Grippia, Pessopteryx, Cymbospondylus og Phalarodon. Den første som beskrev disse funnene var svenske Carl Wiman.

På fastlandet i Norge er det funnet fossiler av fiskeøgler på Andøya i Vesterålen i lag fra jura, muligens nært beslektet med Ophthalmosaurus.

Etter utgravninger gjennomført av forskere fra Naturhistorisk Museum i Oslo siden 2004 er 26 skjeletter funnet i lag fra juratiden ikke langt fra Longyearbyen. Fossilene tilhører slektene Keilhauia, Cryopterygius, Janusaurus og Palvennia. Dette gjør Svalbard til et av de rikeste områdene i verden for fiskeøgler. Det er også funnet mange svaneøgler i samme område.

Fiskeøglene hadde landlevende forfedre som vendte tilbake til vannet i tiden rundt masseutryddelsen på grensen mellom perm og trias. Overgangen fra land til vann er dårlig kjent, men det ser ut som om gruppen raskt ble fullstendig vannlevende.

Fiskeøglene døde ut i kritt, for omtrent 100 millioner år siden, kanskje grunnet klimaendringer eller redusert mattilgang. De har ingen nålevende etterkommere.

Fiskeøglenes nærmeste slektninger er de i gruppen Hupehsuchia, men det mangler mye kunnskap når det gjelder gruppens tidlige historie og systematiske plassering. Det finnes heller ikke en entydig forståelse av slektskapet innad blant fiskeøglene. De tidlige fiskeøglene deles inn i mange grupper. Derimot tilhører alle fiskeøgler fra sein jura og kritt, med unntak av Malawania anachronus, familien Ophthalmosauridae. Blant dem er den best kjente Ophthalmosaurus.

• dinosaurer
• svaneøgler
• marine reptiler
• reptilenes evolusjon