Antikken
Vestens filosofi har sitt utspring i antikkens Hellas, hos de joniske naturfilosofene på 500-tallet f.Kr. Felles for disse er interessen for verdens «urstoff» og de fundamentale prinsipper eller krefter i kosmos. Den første vi kjenner navnet til er Thales fra Milet som hevdet at vannet er alle tings urstoff, andre hvis tenkning er bevart i fragmenter er Anaximander og Anaximenes. Den naturfilosofiske spekulasjon nådde sitt høydepunkt med antikkens «atomister», bl.a. Levkippos og Demokrit, rundt år 400 f.Kr.
I den demokratiske bystaten Athen kom moralske og samfunnsmessige spørsmål i fokus gjennom diskusjonene til sofistene, som var lærere i retorikk og visdom. I denne tradisjonen, som stilte spørsmål ved slike ting som forholdet mellom natur og lov, mellom menneskenaturen og moralen, fremstod på slutten av 400-tallet Sokrates. Han ble, med sitt vitebegjær og sine evner til å stille spørsmål, senere holdt frem som et filosof-ideal.
Sokrates etterlot seg ingen skrifter, men er kjent gjennom sin elev Platon, en av tidenes betydeligste og mest innflytelsesrike filosofer. Platon grunnla sin skole i nærheten av tempelområdet akademeia ved Athen, skolen tok navn etter området, og ordet har derfor siden kommet til å betegne et høyere lærested. Platon tok utgangspunkt i Sokrates' lære om allmennbegrepene, og utviklet denne videre fra å være en definisjonslære i moralens tjeneste til å omhandle generelle artsbegreper. Platon opphøyet begrepene til å bli ideer med sin egen reelle eksistens i en oversanselig verden. Derved blir Platons syn sterkt dualistisk; sansenes verden står mot ideenes verden. Samtidig innebærer hans lære en nedvurdering av empirisk erkjennelse og sanseerfaring til fordel for den rene fornuftserkjennelse.
Av svært stor betydning var også Aristoteles, Platons mest kjente elev, som virket som lærer for Aleksander den store av Makedonia og grunnla skolen Lykeion, også kalt den peripatetiske skole. Aristoteles behandlet i sine verker alle datidens kjente vitenskaper, bl.a. biologi, estetikk, etikk og politisk filosofi. Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert enn Platon, og tok avstand fra sin lærer på mange punkter. Aristoteles benektet at ideene hadde egen eksistens atskilt fra tingene: De eksisterer i tingene som deres vesen eller form. Formen er det felles og spesifikke for alle individer av samme art. Menneskets form og vesen er dets fornuftsjel. Derfor er det riktig å definere mennesket som det fornuftsbegavede dyr selv om sjelen også omfatter det vegetative og animalske området. I motsetning til form er stoff det som individualiserer tingene. Gjennom denne filosofien, overlevert via araberne, blir Aristoteles opphavsmann til en hovedretning i den senere universaliestriden som særlig i middelalderen raste mellom realister og nominalister. Den aristoteliske logikk var dominerende i 2000 år.
I århundrene etter at Aleksander den stores rike falt sammen fantes i den antikke verden et mangfold av religiøs og filosofisk spekulasjon. Nyplatonismen og stoisismen er blant de skoler som forsøkte å lage helhetlige syn eller systemer. Blant nyplatonikerne var spesielt Plotin, med sin lære om det ene, betydningsfull. Stoikerne gav viktige bidrag til etikk og logikk. Med Romerrikets fremvekst gikk stoisismen opp i en syntese med romersk samfunnstenkning og senere med kristne tanker, og etikken kommer i forgrunnen. Eksponenter er bl.a. Seneca, Epiktet og Mark Aurel, «filosofen på keisertronen», som reflekterte over moralspørsmål i dagboksform.
Middelalderen
Middelalderens første århundrer var preget av folkevandringene hvis sosiale og politiske betingelser skapte lite grunnlag for filosofi. I overgangen mellom antikken og folkevandringstiden finnes imidlertid kirkefaderen Augustin som utarbeidet en systematisk kristen teologi med røtter i platonismen og nyplatonismen, og den romerske adelsmannen Annius Boëthius som bl.a. oversatte Aristoteles.
Den nye religionen islam, som var blitt til på 600-tallet e.Kr., ble snart den betydeligste kulturfaktor i middelhavsområdet med rik grobunn for filosofi, matematikk og vitenskap. En filosofi som kombinerte islam med trekk fra Platon og Aristoteles vokste frem gjennom eksponenter som al-Ghalzali og Avicenna.
En kort blomstring fantes også ved hoffet til Karl den store og hans etterkommere, den såkalte karolingiske renessansen.
Den kristne kirken under paven i Roma ble den dominerende kulturbærer i Vest-Europa, og dens økonomiske vekst og konsentrasjon av ressursene skapte grunnlaget for en ny filosofisk blomstring. Kirkens intelligensia hadde behov for en diskusjon om viktige teologiske spørsmål, verktøyet til denne diskusjonen ble funnet hos de store filosofene i antikken, Platon og Aristoteles. Problemstillinger rundt Guds eksistens, frelsen og den frie vilje, kanskje spesielt spørsmålet om hvorvidt Guds eksistens lar seg bevise, var sentrale gjennom hele middelalderens filosofi.
En sentral plass i høymiddelalderens debatt inntok universaliestriden. Hovedspørsmålet gjaldt om ord som uttrykker allmennbegreper betegner noe selvstendig eksisterende eller bare felles egenskaper ved enkeltting. Nominalistene, som William Ockham, mente at allmennbegrepene kun eksisterer i intellektet, det menneskelige eller guddommelige. I verden utenfor eksisterer bare konkrete, sansbare enkeltting. Allmennbegrepene blir dannet i vår bevissthet på grunnlag av enkelttingene, de eksisterer etter tingene. På den andre fløyen, i forlengelsen av tradisjonen fra Platons idélære, stod begrepsrealister som Anselm av Canterbury. De mente at allmennbegrepene har en egen, selvstendig eksistens, i analogi med de platonske ideer.
Mellomstandpunktet i universaliestriden var den moderate realisme. I tråd med Aristoteles hevdet de moderate realistene at allmennbegrepene eksisterer i enkelttingene. Allmennbegrepet «menneske» er for dem noe som eksisterer i alle mennesker, og som nettopp gjør disse til mennesker. Den mest kjente representant for dette syn var Thomas Aquinas som i sine hovedverker skapte en klart formulert og stort anlagt syntese av aristotelisk filosofi, tradisjonell teologi og kristen dogmatikk.
Viktige i samtiden var også høymiddelalderens kristne mystikere, bl.a. Hildegard av Bingen, Mester Eckehart og Nicolaus av Kues.
Renessansen
Med renessansen fulgte en omveltning. Grunnlaget for fremveksten av den moderne naturvitenskap ble lagt av tenkere som Copernikus, Galileo Galilei, René Descartes og Francis Bacon. Copernikus fremmet argumenter for det syn at Jorden og planetene beveger seg rundt Solen, og ikke som tidligere antatt at Solen og de andre himmellegemene beveget seg rundt Jorden. Galilei utførte forsøk og gjorde observasjoner innenfor astronomi, optikk og mekanikk. Han betraktet sine eksperimenter som bidrag til en eksperimentell naturfilosofi.
Descartes la vekt på den menneskelige fornufts evne til å utrede vitenskapelige og filosofiske problemer. For å komme frem til et eller flere enkle og grunnleggende prinsipper gjennomførte Descartes ved sin «metodiske tvil» en kritisk prøving av sine sanseerfaringer og all sin erkjennelse. Han fant at alt kan betviles unntatt at han tviler: «Jeg tenker, altså er jeg til». Dermed mente Descartes å ha funnet grunnprinsippet for all filosofi.
Bacon mente at vitenskapen måtte gå eksperimentelt til verks for å skape den nye naturvitenskap som menneskeheten trengte, en vitenskap som gjennom sann kunnskap om årsak-virkningsforhold i naturen ville gjøre det mulig å beherske og styre naturens krefter til beste for menneskeheten. Slagordet «Kunnskap er makt» går tilbake til Bacon, som ved sin energiske argumentasjon og propaganda for slike tanker ble en slags tidlige forløper for den moderne teknologi.
Descartes og Bacon kan sies å være opphav til de to viktigste filosofiske retninger i de følgende århundrer, nemlig rasjonalismen med navn som Spinoza og Leibniz, og den britiske empirismen, med navn som Hobbes, Locke, Berkeley og Hume. Rasjonalismen og empirismen ble, foruten å stå i motsetning til hverandre, også svært fruktbare for hverandre gjennom den stadig hurtigere utvekslingen av tanker som gjorde seg gjeldende parallelt med boktrykkerkunstens utvikling og med latinen som det stadig gjeldende felles språk i Europa.
Empiristen Hobbes antok i sin filosofi at det bare finnes én substans, den utstrakte materie. Grunnlaget for alt som skjer, er ifølge Hobbes bevegelse i materiens smådeler; tingenes eneste objektive egenskaper er utstrekning og bevegelse. Hobbes mente disse to egenskapene var tilstrekkelige til å forklare alle fenomener i natur, sjeleliv og samfunnsliv, nærmest etter modell av mønstervitenskapen fysikk. For Hobbes kan all erkjennelse føres tilbake til sansning som igjen kan reduseres til bevegelse i den ytre verden og i sanseorganene.
Hume var den av de britiske filosofene som utviklet den mest radikale og konsekvente empirismen. Han hevder at alt som finnes i bevisstheten, dvs. alle våre oppfatninger, er enten inntrykk eller forestillinger. Inntrykkene formidles av sansene og utmerker seg ved å være sterkere og mer livaktige enn de tilsvarende forestillinger, som bare er gjengivelser eller avbildninger av inntrykkene. Ettersom empiristene tok sanseerfaring som utgangspunkt for kunnskap og benektet rasjonalistenes tese om medfødte ideer, ledet empirismen ofte til en benektelse av muligheten for sikker viten om den ytre verden. Tesen om at vi ikke kan få sikker viten om hvorvidt våre sanseerfaringer stemmer overens med den ytre verden, kalles ofte skeptisisme.
Rasjonalisten Spinozas grunntrekk er en særpreget monisme: det finnes bare én virkelighet, og Spinoza kaller den ved tre navn: Substansen, Gud og Naturen. Denne ene virkeligheten har utallige fremtredelsesformer, hvorav vi bare kjenner to, nemlig tenkning og utstrekning (sjel og kropp). Disse to står ikke i kausal vekselvirkning med hverandre, de er parallelt løpende manifestasjoner av Substansen. En tanke kan bare forklares ut fra en tanke, og det utstrakte kan bare forklares ut fra noe utstrakt. Et fellestrekk blant rasjonalistene var en stor tro på fornuftens muligheter til å nå sikker kunnskap og en nedtoning av empiristenes utgangspunkt i sanseerfaringen.
1600-tallet kalles ofte «genienes århundre» og Leibniz fremstod som en av de største av disse. Foruten å være en av sin tids mest betydningsfulle filosofer, spesielt som metafysiker, var han ledende ekspert på så godt som samtlige vitenskaper, bl.a. teologi, biologi og matematikk. Hans rasjonalistiske metafysikk ledet bl.a. til oppdagelsen av infinitesimalregningen. Også innen logikken gjorde han banebrytende arbeid.
Opplysningstiden
Opplysningstiden innledes av representantene for de frittenkende og opposisjonelle gruppene som vokser frem i det eneveldige Frankrike. Viktige representanter for denne opplysningsfilosofien ble Montesquieu, Voltaire og Rousseau. Mye av denne filosofien var praktisk og samfunnsrettet og mange av dens tanker ble nedfelt eller forsøkt nedfelt i samfunnbygging og -utvikling, bl.a. Storbritannia og USA.
Tidens store hovedskikkelse er Immanuel Kant. Hans filosofi sees ofte som en forening av rasjonalismens og empirismens grunntanker i ett system. Kants forutsetning var en avstandstagen til all metafysisk spekulasjon og en nøye granskning av den rene fornuft. Han tar utgangspunkt i det ubestridelige faktum at vi, tross empiristenes erkjennelsesteoretiske skepsis, likevel har erkjennelse og kunnskap, både i hverdagen og vitenskapen. Han stiller seg likeledes avvisende til rasjonalistenes tendens til metafysisk systembygging. Det som stilles i brennpunktet for Kants filosofiske interesse, er undersøkelsen av det erkjennende subjekts bidrag til erkjennelsesprosessen. Hvilke mulighetsbetingelser er gitt i og med den menneskelige bevissthets struktur og funksjoner: fornuft, sansning, følelser og vilje? Denne vending mot det erkjennende subjekt – Kant kaller den for filosofiens kopernikanske vending – innebærer innledningen på den meget innflytelsesrike retningen kritisk filosofi.
Fra Kants teorier utvikles også en ny metafysisk preget filosofi med de tyske idealistiske filosofene Fichte, Schelling og Hegel i spissen. Hegels grunnposisjon er den objektive idealisme, at erkjennelsens objekter er ideer i eller manifestasjoner av en overindividuell, «absolutt» og «objektivt» eksisterende ånd, enten den kalles verdensånd (Weltgeist), verdensfornuft eller logos. I disse metafysikernes tenkning lå grunnlaget for romantikken i billedkunst, litteratur og musikk.
Med motsatt fortegn avledet Karl Marx av Kant og Hegel et system som bygger på empirisk observasjon, men med et innslag av metafysisk spekulasjon. Grunnlaget var en materialistisk historieoppfatning hvor produktivkreftenes utvikling er det grunnleggende, og endringene av produksjonsforholdene og av ideologiene blir følger av endringer i produktivkreftene. Marx bygger opp en verdilære hvor han innfører begrepet merverdi, hvor varenes verdi bestemmes av den arbeidsmengde som direkte og indirekte nedlegges i dem, mens varenes pris bestemmes av deres kostpris pluss en gjennomsnittlig profitt. Marx' lære og avledninger av denne ble på 1900-tallet det praktisk-filosofiske fundament for store nye samfunnsbygninger som Sovjetunionen og den kinesiske folkerepublikken med forsøk på å gjennomføre en kommunisme.
Stor betydning for 1800-tallets kulturelle utvikling, kanskje vel så mye innen musikk og litteratur som innen filosofien, fikk personlige og originale tenkere som Arthur Schopenhauer, Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche.
Et av Nietzsches mest berømte og omstridte bidrag er av moralfilosofisk art. Han avviser med forakt den gjengse moral og vil omvurdere alle verdier og gi ordene «godt» og «ondt» nytt innhold. Den kristne moral er en slavemoral med sin betoning av ydmykhet, medlidenhet, kjærlighet osv. I dens sted vil Nietzsche ha en herremoral som passer til den nye mennesketypen han profeterer: overmennesket. Dets moral bygger på viljen til makt, det holder krigen og ikke freden for verdifull, og det velger livsbejaelsen både i lyst og lidelse, i skjønnhet og fare.
I Storbritannia vokste det frem en sterk utilitaristisk, dvs. nytte-etisk retning innen moralfilosofien. Fremtredende i denne bevegelsen var de radikale liberalistene Jeremy Bentham og senere John Stuart Mill.
Nytidens filosofi
En fenomenologisk filosofi vokste frem gjennom Brentanos angrep på den katolske tradisjonen og den tyske idealismen. Hos hans etterfølger Husserl ble fenomenologien den filosofiske grunnvitenskap som ikke bare vil oppholde seg ved tingene som fenomener, men vil trenge inn til deres vesen eller betydning. Dette skulle oppnås ved den såkalte fenomenologiske reduksjon, dvs. når iakttakeren ikke reagerer som naturvesen, men setter egne behov, målsettinger, drifter, interesser osv. ut av betraktning. Ved denne metoden skulle man nå objektiv innsikt. Logikken er et eksempel på en ren fenomenologisk vitenskap.
Også i Frankrike fantes en opposisjon mot idealismen, bl.a. ved Auguste Comte og positivismen. Comte ville vise at den historiske utvikling har gått fra et opprinnelig teologisk stadium, hvor fenomener forklares ved inngrep av «guder» eller «ånder», gjennom et metafysisk stadium, hvor årsakene er «ideer» eller «krefter», til det positive eller vitenskapelige stadium. Positivismen anerkjenner ikke noe «bak» det sansbare og empirisk gitte. Den sosiale så vel som den fysiske verden forklares gjennom oppstilling av naturlover basert på nøyaktig observasjon av invariante forhold mellom empirisk observerbare begivenheter. Dette er den «positive» og eneste vitenskapelige fortolkning av virkeligheten.
Pavestolens bekymring over den tyske idealismen og den bibelkritikk som fulgte med den, førte til en oppfordring om å vende tilbake til middelalderens store lærebygninger. Dette vekket en ny interesse for filosofi i katolske kretser, og gav seg bl.a. utslag i en videreføring av Thomas Aquinas (nythomismen).
Mot slutten av 1800-tallet gjorde den naturvitenskapelige forskningen seg gjeldende, bl.a. ved Ernst Mach som var professor i matematikk og fysikk. Denne interessen førte til oppkomsten av den logiske positivismen og den logiske empirismen med viktige sentra i Wien og Berlin. Det ble nå tatt et oppgjør med mye av den spekulasjon som hadde preget 1800-tallets filosofi; denne skulle erstattes av en filosofi med vitenskapelig preg som kunne fylle den moderne tidens behov og være i samsvar med vitenskapens resultater. Viktige navn er Rudolf Carnap, Alfred Ayer og Karl Popper.
Innenfor den logiske positivismen ble det lagt stor vekt på analysen av språket og i dette arbeidet ble den nye formallogikken av stor betydning. Fremveksten av den nye logikken skyldes arbeider av bl.a. George Boole, men først og fremst arbeidene til Giuseppe Peano, Gottlob Frege og Bertrand Russell. Den nye logikken var sterkere enn den tradisjonelle syllogistiske, og ble dermed et bedre analyseredskap; dette skyldes utviklingen av moderne kvantifikasjonsteori.
På grunn av nazismen emigrerte de ledende eksponenter for den logiske positivismen til Storbritannia og USA. En internasjonalisering av filosofien skjøt dermed fart. Den logiske positivismen kom til å danne grunnlaget for den retningen som kalles analytisk filosofi. Analytisk filosofi legger vekt på analyse og klargjøring av språkbruk og begreper hentet fra dagligspråket og fra vitenskap, og gjør ofte bruk av formale logiske metoder. Den er ofte empirisk orientert og holder gjerne god kontakt med den vitenskapelige utvikling. Den antar gjerne at filosofiens grunndisiplin (ofte kalt «førstefilosofien») er språkfilosofien, «den lingvistiske vending i filosofien». Representanter er Russell, Moore og Carnap.
En rekke filosofer, deriblant Ludwig Wittgenstein og J. L. Austin, videreutviklet den analytiske språkfilosofien i en mer pragmatisk retning. Wittgenstein hevder at filosofiens oppgave ikke er å «forbedre» hverdagsspråket ved å konstruere et logisk eksakt språk, og at vi bare kan klarlegge språklig mening ved å beskrive språkets anvendelse i ulike konkrete brukssituasjoner. Ifølge Austin må filosofien ta utgangspunkt i at språket ikke har som sin hovedfunksjon å beskrive virkeligheten, og i stedet bør språket betraktes som noe vi bruker for å utføre handlinger.
Martin Heidegger videreutviklet Husserls fenomenologi i en eksistensfilosofisk retning. Det sentrale spørsmålet i Heideggers filosofi omhandler «værens mening», dvs. hva det vil si å være. For å besvare spørsmålet, tar han utgangspunkt i den menneskelige tilværelsen, og forsøker å avdekke de grunnleggende strukturene i menneskets værensforståelse. Jean-Paul Sartre utviklet sin eksistensialisme i forlengelsen av Husserl og Heidegger, men trakk også store veksler på Hegels filosofi. Sartre postulerer menneskets absolutte frihet, og av denne følger at man selv bærer det fulle ansvar for sitt liv. Ifølge Sartre velger man ikke bare for seg selv, men forplikter gjennom valget filosofisk sett hele menneskeheten. Valgsituasjonene skaper et grunnleggende skille mellom de mennesker som tar følgen av friheten, og de som unndrar seg valget og synker tilbake i en trygg «borgerlig» tilværelse og et villet selvbedrag. Senere var Sartre opptatt av forholdet mellom sin frihetsfilosofi og marxismen.
I tysk filosofi har også den såkalte kritiske teori eller Frankfurter-skolen, med Horkheimer, Adorno og Habermas stått sentralt. Frankfurter-skolen legger vekt på systematisk, kritisk analyse av samfunnsfenomener, som søkes identifisert i forhold til den objektive mulighet at det er i samfunnets interesse å frigjøre seg i forhold til dem. Habermas har utviklet en såkalt diskursetikk der likeverdige og rasjonelle deltakere skal finne frem til felles etiske standarder gjennom åpen og informert diskusjon.
Fransk etterkrigsfilosofi har ikke minst vært dominert av ulike former for strukturalisme og poststrukturalisme. I forlengelsen av Saussures strukturalistiske lingvistikk, ble strukturalismen videreutviklet av andre teoretikere (Lévi-Strauss, Lacan) til en metode for andre humanistiske vitenskaper og samfunnsvitenskaper. En slik overføring av den strukturalistiske metoden forutsetter at man antar at disse vitenskapenes objekter fremviser en «språklig struktur», dvs. at man kan betrakte dem som tegnsystemer. I slutten av 1960-årene fant et brudd sted innenfor den strukturalistiske tradisjonen, og den klassiske strukturalismen ble kritisert av en rekke tenkere (Barthes, Derrida, Lyotard, Deleuze, Foucault) som ofte kalles for «poststrukturalister». Disse avviser strukturalismens forsøk på å universalisere de strukturene som avdekkes.
Sentralt i filosofien i dag står vitenskapsfilosofien, som i historisk perspektiv er en utløper av vårt gamle engasjement i de menneskelige kunnskapsproblemer, som i vitenskapsfilosofien konkretiseres i de mangfoldige forsøk på å vinne større forståelse av og klarhet i de forskjellige vitenskapers metoder, egenart, funksjoner og forutsetninger. Mens det tidligere fantes en rekke tilhengere av såkalt enhetsvitenskap, dvs. at alle vitenskaper burde bruke de samme metoder som naturvitenskapene, er det i dag bred enighet om at natur-, samfunns- og humanvitenskapene arbeider med så forskjellige gjenstander at de også må utforskes med svært forskjellige metoder. Tidligere vitenskapsfilosofi (logisk positivisme, Popper) var sterkt normativ og ville formulere generelle skiller mellom vitenskap og ikke-vitenskap, samt utforme kriterier for god vitenskap. Et vesentlig trekk ved nyere vitenskapsfilosofi (Kuhn, Feyerabend) er en sterkere fokusering på konkrete, vitenskapelige praksiser og forskningens sosiale dimensjon.
Av nye trekk i vår samtids filosofi er kanskje særlig to fremtredende. Det ene gjelder oppblomstringen av anvendt filosofi, ikke minst innen moderne medisinsk etikk og miljø-etikk. Det andre trekket er den raske og dynamiske fremvekst av den utpreget tverrfaglige disiplin som på engelsk kalles cognitive science, hvis hovedsiktemål er å klarlegge og forstå hvordan erkjennelsesprosesser virker og fungerer. Innen dette forskningsfeltet møtes foruten filosofer også lingvister, psykologer, logikere og informasjonsteoretikere.
Et utvalg av vestens filosofer
Antikken
| Viktige verker | ||
| Thales fra Milet | ca. 625–ca. 545 | |
| Anaximander |
ca. 610–547 | Om naturen |
| Anaximenes |
ca. 570–ca. 526 | |
| Pythagoras |
ca. 570–500 | |
| Heraklit |
ca. 544–ca. 475 | Om naturen |
| Anaxagoras |
ca. 500–428 | Om naturen |
| Levkippos |
400-tallet | |
| Parmenides |
400-tallet | |
| Empedokles |
ca. 494–ca. 434 | |
| Zenon fra Elea | ca. 490–430 | |
| Protagoras fra Abdera | ca. 485–415 | |
| Sokrates |
ca. 470–399 | |
| Demokrit |
ca. 460–ca. 370 | |
| Antisthenes |
ca. 455–360 | |
| Aristippos fra Kyrene | ca. 439–etter 366 | |
| Platon |
427–347 | Dialoger, bl.a. Staten, Symposion, Theaitetos |
| Diogenes fra Sinope | ca. 400–ca. 325 | |
| Aristoteles |
384–322 | Metafysikken, Om diktekunsten, Den nikomakiske etikk |
| Pyrrhon fra Elis | ca. 360–270 | |
| Epikur |
ca. 341–270 | |
| Zenon fra Kition | ca. 335–264 | |
| Kleanthes fra Assos | ca. 331–ca. 232 | |
| Hegesias fra Kyrene | 200-tallet | |
| Khrysippos fra Soloi | ca. 280–207 | |
| Karneades |
ca. 214–129 | |
| Lukrets |
ca. 96–55 | De rerum natura |
| Lucius Annaeus Seneca – den yngre |
4 f.Kr.–65 e.Kr. | Dialoger, Moralske brev |
| Epiktet |
ca. 55–138 | |
| Mark Aurel |
121–180 | Til meg selv |
| Sextus Empiricus | ca. 200 | |
| Origenes fra Alexandria |
før 186–254 | De principiis |
| Plotin |
ca. 205–70 | Enneader |
| Jamblikhos fra Khalkis | ca. 250–ca. 330 |
Middelalderen
| Augustin av Hippo |
354–430 | Confessiones, De civitate dei |
| Proklos |
410–85 | |
| Boëthius |
ca. 480–524 | De consolatione philosophiae |
| Johannes Scotus Eriugena | ca. 810–877 | Om naturens inndeling |
| Avicenna |
980–1037 | Boken om sjelens helbredelse |
| Anselm av Canterbury |
1033–1109 | Monologium, Proslogium |
| Roscelin fra Compiègne |
ca. 1050–1122 | |
| Abu Hamid Muhammad al- Ghazali |
1058–1111 | Redning fra villfarelsen |
| Pierre Abélard | 1079–1142 | Sic et non, Scito te ipsum |
| Hildegard fra Bingen | 1098–1179 | De operatione Dei |
| Averroës |
1126–98 | |
| Moses Maimonides | 1135–1204 | Doctor perplexorum |
| Albertus Magnus | ca. 1200–1280 | |
| Roger Bacon | ca.1212–ca. 1292 | Opus majus |
| Giovanni di Fidanza Bonaventura |
ca. 1217–74 | |
| Thomas Aquinas |
1225–74 | Summa Theologiae, Summa Contra Gentiles |
| Johannes Eckehart | ca. 1260–ca. 1328 | |
| Johannes Duns Scotus | ca. 1266–1308 | |
| William Ockham |
ca. 1300–49 | Summa totius logicae |
| Nicolaus fra Kues | 1401–64 | De docta ignorantia |
Renessansen, rasjonalismen og empirismen
| Nicolaus Copernicus |
1473–1543 | De revolutionibus orbium coelestium (1543) |
| Giordano Bruno | 1548–1600 | Dell'infinito, universo e mondi (1584) |
| Francis Bacon |
1561–1626 | Novum Organum Scientiarum (1620) |
| Galileo Galilei | 1564–1642 | Discorsi e Dimostrazioni Matematiche intorno a Due Nuove Scienze (1638) |
| Tommaso Campanella | 1568–1639 | Città del sole (1602) |
| Thomas Hobbes | 1588–1679 | De cive (1642), Leviathan (1651) |
| Johann Amos Comenius | 1592–1670 | De emendatione rerum humanarum consultatio catholica (1648-68) |
| René Descartes | 1596–1650 | Discours de la Méthode (1637), Meditationes de prima philosophia (1641) |
| Blaise Pascal | 1623–62 | Pensées sur la religion (1670) |
| Baruch Spinoza |
1632–77 | Ethica ordine geometrico demonstrata (1677) |
| John Locke | 1632–1704 | An Essay Concerning Human Understanding (1690) |
| Isaac Newton |
1642–1727 | Principia mathematica philosophiae naturalis (1687) |
| Gottfried Wilhelm Leibniz |
1646–1716 | Système nouveau de la nature (1695), Monadologie (1714) |
| George Berkeley | 1685–1753 | A Treatise Concerning the Principles of Human Knowledge (1710), Three Dialogues Between Hylas and Philonous (1713) |
| David Hume | 1711–76 | A Treatise of Human Nature (1739-40), Dialogues Concerning Natural Religion (1777) |
Opplysningstiden og romantikken
| Jean-Jacques Rousseau | 1712–78 | Du Contrat Social (1762) |
| Immanuel Kant |
1724–1804 | Kritik der Reinen Vernunft (1781), Kritik der praktischen Vernunft (1788), Kritik der Urteilskraft (1790) |
| Jeremy Bentham |
1748–1832 | Introduction to the Principles of Morals and Legislation (1789) |
| Johann Gottlieb Fichte | 1762–1814 | Wissenschaftlehre (1794) |
| Friedrich Schleiermacher | 1768–1834 | Der christliche Glaube (1821-22) |
| Georg Wilhelm Friedrich Hegel |
1770–1831 | Phänomenologie des Geistes (1807) |
| Friedrich von Schelling |
1775–1854 | System des transzendentalen Idealismus (1800) |
| Arthur Schopenhauer |
1788–1860 | Die Welt als Wille und Vorstellung (1818) |
| Auguste Comte |
1798–1857 | Cours de philosophie positive (1830-42) |
| Ludwig Andreas Feuerbach |
1804–72 | Das Wesen des Christentums (1841) |
| John Stuart Mill |
1806–73 | A System of Logic (1843), On Liberty (1859) |
| Søren Aabye Kierkegaard |
1813–55 | Om Begræpet Ironi (1841), Enten-Eller (1843), Frykt og Bæven (1843) |
| Karl Marx |
1818–83 | Das Kapital (1867-83) |
| Herbert Spencer | 1820–1903 | A System of Synthetic Philosophy (1862-96) |
| Wilhelm Dilthey | 1833–1911 | Einleitung in die Geisteswissenschaften (1883) |
| Ernst Mach |
1838–1916 | Erkenntnis und Irrtum (1905) |
| Franz Brentano | 1838–1917 | Psychologie vom empirischen Standpunkt (1874) |
| Charles Sanders Peirce | 1839–1914 | Studies in Logic (1883) |
| William James | 1842–1910 | The Meaning of Truth (1909) |
| Friedrich Nietzsche |
1844–1900 | Jenseits von Gut und Böse (1886), Zur Genealogie der Moral (1887) |
Vår egen tid
| Gottlob Frege | 1848–1925 | Begriffsschrift (1879), Die Grundlagen der Arithmetik (1884) |
| Hans Vaihinger | 1852–1933 | Der Philosophie des Als-Ob (1911) |
| Henri Bergson | 1859–1941 | L'Évolution créatrice (1907) |
| Edmund Husserl | 1859–1938 | Logische Untersuchungen (1900-01) |
| John Dewey | 1859–1952 | Human Nature and Conduct (1922) |
| Alfred North Whitehead |
1861–1947 | Principia Mathematica (1910-13; sm.m. B. Russell) |
| George Santayana | 1863–1952 | The Life of Reason (1906), Realms of Being (1927-40) |
| Benedetto Croce | 1866–1952 | Filosofia come scienza dello spirito (1902-17) |
| Bertrand Russell |
1872–1970 | Principia Mathematica (1910-13; sm.m. A. N. Whitehead) |
| George Edward Moore | 1873–1958 | Principia Ethica (1903), Philosophical Studies (1922) |
| Ernst Cassirer | 1874–1945 | Philosophie der symbolischen Formen (1923-29) |
| Jacques Maritain | 1882–1973 | Humanisme intégral (1936) |
| Karl Jaspers | 1883–1969 | Philosophie (1932) |
| Ludwig Wittgenstein |
1889–1951 | Tractatus Logico-Philosophicus (1921), Philosophische Untersuchungen (1953) |
| Gabriel Marcel | 1889–1973 | Journal méthaphysique (1914-23) |
| Martin Heidegger |
1889–1976 | Sein und Zeit (1927) |
| Rudolf Carnap |
1891–1970 | Der logische Aufbau der Welt (1928) |
| Walter Benjamin | 1892–1940 | Das Passagen-Werk (ufullf.) |
| Gilbert Ryle | 1900–76 | The Concept of Mind (1949) |
| Hans-Georg Gadamer | 1900–2002 | Wahrheit und Methode (1960) |
| Karl Popper |
1902–94 | Logik der Forschung (1935) |
| Theodor W. Adorno | 1903–69 | Ästhetische Theorie (1970) |
| Jean-Paul Sartre | 1905–80 | L'Étre et le Néant (1943) |
| Emmanuel Lévinas | 1905–95 | Totalité et Infini (1961) |
| Hannah Arendt | 1906–75 | The Origins of Totalitarianism (1951) |
| Willard Van Orman Quine | 1908–2000 | From a Logical Point of View (1953), Word and Object (1960) |
| Alfred Jules Ayer | 1910–89 | Language, Truth and Logic (1936) |
| John Langshaw Austin | 1911–60 | How to Do Things With Words (1962) |
| Albert Camus | 1913–60 | L'Homme révolté (1951) |
| Georg Henrik von Wright | 1916–2003 | Explanation and Understanding (1971) |
| Donald Davidson | 1917–2003 | Truth and Meaning (1967) |
| John Rawls | 1921–2002 | A Theory of Justice (1971) |
| Gilles Deleuze | 1925–95 | L'anti-Œdipe (1972) |
| Michel Foucault | 1926–84 | Histoire de la folie à l'âge classique (1961) |
| Noam Chomsky | 1928– | Syntactic Structures (1957) |
| Jürgen Habermas | 1929– | Bürgerliche Öffentlichkeit (1960), Theorie des kommunikativen Handelns (1981) |
| Jean Baudrillard | 1929– | L'échange symbolique et la mort (1976) |
| Jacques Derrida | 1930–2004 | L'écriture et la différence (1967) |
| Saul Kripke | 1940– | Naming and Necessity (1972) |