filmteori

Filmteori er en betegnelse for den samling teorier som er utviklet om filmen. Filmteorier har ofte lånt metoder fra andre disipliner, som kunsthistorie, litteraturvitenskap, psykologi og semiotikk.

De første teoriene om film kom tidlig. Hugo Münsterbergs The Photoplay: A psychological study (1916) anvendte psykologi på tilskuerrollen. I Der sichtbare Mensch (1924) fremhevet ungareren Béla Balázs filmen som en ny unik kunstform, og utviklet senere teorier om blant annet nærbildets funksjon. Sergej Eisenstein formulerte i 1920-årene formorienterte teorier med basis i Karl Marx, om «dialektisk» montasje. Hans artikler er blant annet utgitt i Film Sense (1942) og Film Form (1949). Rudolf Arnheim anvendte gestaltpsykologi i Film (1933) og Film as Art (1957).

I etterkrigstiden øvde André Bazin innflytelse gjennom sine artikler om filmen som virkelighetsavbildning. Bazin knyttet bestemte virkemidler, som lange tagninger og bruken av dybdefokus, til tidens filmrealisme. Siegfried Kracauer beskrev den tyske stumfilmen i lys av Tysklands utvikling mot nazidiktaturet i From Caligari to Hitler (1947). I 1950-årene er også litteraturteoriens innflytelse merkbar, blant annet i auteur-debatten og interessen for sjangerfenomenet.

Det har vært diskutert om en films kvaliteter først og fremst beror på store skapende personligheter, eller om det er filmindustriens håndverkstradisjoner som er viktigst. Filmhistorien kan oppvise argumenter for begge syn. I sin artikkel Une certaine tendence du cinéma français i filmtidsskriftet Cahiers du cinéma fremhevet François Truffaut regissøren som «auteur», som unik skapende kraft i filmproduksjonen, og polemiserte mot filmindustriens kvalitetsstandarder, som ga seg utslag i for eksempel lojale, men uinteressante, filmatiseringer av litterære klassikere. Andre har fremhevet betydningen av håndverket og betont filmen som et resultat av samarbeid.

I 1960- og 1970-årene kom strukturalistiske filmteorier inspirert av den franske antropologen Claude Lévi-Strauss. Sentrale er også teorier med utgangspunkt i semiotikken og Ferdinand de Saussure, og i Jacques Lacans videreutvikling av psykoanalysen. Ved siden av dette har en ny formalisme gjort seg gjeldende.