indoeuropeisk folk som i jernalderen bodde ved Middelhavet, i oldtidens Palestina, Filistea. Filisterne kontrollerte fruktbare områder og hadde tilgang til viktige havner i Middelhavet, og utøvet etter hvert stor økonomisk, kulturell og politisk innflytelse. Deres opphav er usikkert, men de utgjør en del av bildet i de omfattende etniske, sosiale, politiske og økonomiske endringer som fant sted i det egeiske området mot slutten av det 13. århundre f.Kr., ved overgangen fra senbronse- til jernalder. Ulike befolkningsgrupper, kalt «sjøfolkene», ekspanderte i middelhavsområdet og forsøkte å sette seg fast i Egypt. Da dette mislyktes, bosatte de seg i stedet på slettelandet langs kysten av Palestina.
Filisterne presset mot øst og kom i kontakt med israelittene, som på sin side ønsket å ekspandere vestover. Dette førte til militære konfrontasjoner, særlig i perioden fra midten av 12. århundre til rundt midten av 10. århundre, men sporadisk også senere. Kriger med filisterne er særlig omtalt i de gammeltestamentlige beretningene om kongene Saul og David.
Den filisteiske pentapolis, «femby(system)», bestod av bystatene Ashdod, Askalon, Ekron, Gat og Gaza. Med unntak av Gat, hvis beliggenhet ikke er påvist, er de alle arkeologisk utforsket og har gitt rike opplysninger om filisternes kultur. Tidligere stammet opplysninger om filisterne nesten bare fra Det gamle testamente. Filisternes materielle kultur var en blanding av egeisk, egyptisk og «kanaaneisk». Religionen var, i likhet med den gammelisraelittiske, en typisk variant av et felles vestsemittisk religionssystem (guder: Baal Zebul, Dagon, Derketo).
Etter Kyros' innlemming av Filistea i perserriket (539 f.Kr.) synes filisterne etter hvert å ha gått helt opp i den persiske kulturen.