ferskvannsfisk

Ferskvannsfisk, vanlig betegnelse på fisk som gyter i ferskvann, til forskjell fra saltvannsfisk som gyter i havet. Av de totalt ca. 345 fiskeartene som er kjent fra norske farvann regnes 42 som ferskvannsfisk mens resten regnes som saltvannsfisker.

Betegnelsen brukes også om fisk som periodevis oppholder seg i ferskvann. Mange fiskearter lever ikke hele livet i enten ferskvann eller saltvann – de vandrer mellom disse. For eksempel er laksen anadrom, det vil si at den drar på næringsvandring i havet, men vender tilbake til ferskvann for å gyte. Laksen er altså en ferskvannsfisk. Ålen er på sin side katadrom, den drar på næringsvandring opp i elver og vann, men gyter i havet. Ålen er derfor en saltvannsfisk. Begge omtales allikevel i en del sammenhenger som ferskvannsfisk.

Som regel finnes det også stasjonære bestander av de fleste anadrome og katadrome fiskearter. Her hjemme er røye et godt eksempel på dette, med store bestander som aldri forlater innlandsvassdraget sitt. En del fiskearter trives godt i brakkvann, men ingen av de norske artene er spesielt tilpasset et liv i et slikt miljø. En art som trepigget stingsild er spesielt fleksibel i sitt valg av salinitet; man kan finne bestander i både saltvann, brakkvann og ferskvann.

Tilpasning til ulik saltholdighet i vannet

Livet i henholdsvis ferskt og salt vann krever ulike fysiologiske tilpasninger hos fiskene.

Saltinnholdet i kroppen til saltvannsfisk er (med unntak av slimålene) lavere enn saltinnholdet i vannet omkring. Forskjellen i det osmotiske trykket mellom fisken og vannet betyr at fisken hele tiden taper vann til omgivelsene. Dette løses ved at de drikker store mengder saltvann. Overskuddet av salter som følger med saltvannet skilles ut gjennom nyrene (i urinen) og ved aktiv transport over gjellene. Haier og skater har en annen løsning på problemet; de har store mengder urea oppløst i blodet som sammen med de oppløste saltene gir osmotisk likevekt med vannet omkring. Men også disse fiskene skiller ut enkelte salter fra kroppen, blant annet. natrium, ettersom konsentrasjonen av disse enkeltsaltene er en annen i kroppen enn i sjøvannet.

Fisk som lever i ferskvann har et saltinnhold i kroppen som er langt høyere enn i vannet omkring. Dette medfører at vann trenger inn i kroppen, hovedsakelig over gjellene. Over gjellene avgis det også en del salter fra kroppen til det mindre salte ferskvannet utenfor. Overskuddet av vann skilles ut i urinen. Men i urinen transporteres det også en liten mengde salter ut av kroppen. Saltbalansen opprettholdes hovedsakelig ved aktiv transport av salter inn i kroppen over gjellene og gjennom maten fisken spiser.

Noen fiskearter er euryhaline, det vil si at de tåler store variasjoner av saltinnholdet i vannet. Dette gjelder bl.a. de anadrome og katadrome artene, og de fleste brakkvannsartene. Andre arter, både av ferskvannsfisk og saltvannsfisk, tåler kun små variasjoner i saltholdighet, de er stenohaline.

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 31.03.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Fiskenes anatomi og fysiologi

Asbjørn Vøllestad Universitetet i Oslo

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.