fennomaner

Fennomaner var tilhengere av en nasjonalspråklig bevegelse i Finland som hang sammen med den store nasjonalitetsbølgen i Europa 1820–40, men som hadde sine forløpere ved Åbo universitet før 1800.

Atskillelsen fra Sverige 1809 gjorde også at finnene måtte søke å skape en nasjonal kultur som vern mot russisk innflytelse. Begeistring for landets litterære fortidsminner virket sterkt inspirerende, og et stort samlerarbeid kom i gang, støttet av det finske litteraturselskapet, opprettet 1831, og av personer som J. V. Snellman, A. I. Arwidsson, R. v. Becker, G. Renvall, A. Sjögren, J. Judén, Z. Topelius, E. Lönnrot o.a.

I 1851 ble det opprettet et professorat i finsk språk i Helsingfors. Etter hvert vendte bevegelsen for finsk språk seg mot landets annet språk, svensk, og søkte å fortrenge det som administrasjons- og skolespråk. Et finsktalende Finland var målet, og finsk ble overalt innført som likestilt med svensk.

Russifiseringspolitikken i 1890-årene skapte splittelse innenfor fennomanenes gruppe, der en del, «de unge», gikk sammen med de svensktalende i kampen mot Russland, men uten å endre syn på språkpolitikken.

Den selvstendige republikkens forfatning av 1919 likestilte finsk og svensk som statens offisielle språk, og likestillingsprinsippet ble nærmere utformet ved språklovene av 1923. I mellomkrigstiden ble det fra nasjonalistiske finskspråklige kretser igjen rettet til dels krasse angrep på svenskheten, men krigsperioden 1939–44 virket forsonende også på dette felt.