fattigdom

fattigdom, betegnelse for en uakseptabelt lav levestandard. Oppfatninger om fattigdom varierer med tid og sted, mellom kulturer og mellom mennesker i ulike situasjoner. Begrepet fattigdom kan brukes på ulike nivå: individ, lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt. Mangel på mat og bosted er fattigdom på individuelt nivå. Når en snakker om handel, gjeld og Verdensbanken, representerer dette den globale dimensjonen i forbindelse med fattigdom.

Fattigdom er konkret og abstrakt på samme tid. Den er svært konkret for de som mangler mat og bosted, men mer abstrakt når fattigdom beskriver mangel på medbestemmelse og sosial tilhørighet. Det finnes visse målbare allmenne grunnleggende behov som refererer til menneskers eksistensminimum. Dette er faktorer som tilgang på mat og bolig. Men det kan være uenighet om hva som er grunnleggende behov hos mennesker. Definisjonen av hva som er nødvendig for å overleve, varierer fra kultur til kultur. En fattig amerikaner kan med en inders øyne fremstå som velstående.

Definisjoner av fattigdom

En generell definisjon av fattigdom er å ha manglende mulighet til leve et fullverdig liv. Dette innebærer at fattigdom er mer enn fravær av materiell velferd. Fattigdom innebærer også manglende valgmuligheter og mangel på anstendig levestandard. Fattigdom begrenser menneskers muligheter til å ha innflytelse over sin egen livssituasjon og begrenser den enkeltes valgmuligheter. For lettere å skille mellom ulike grader av fattigdom på individnivå, brukes begrepene absolutt og relativ fattigdom.

Absolutt fattigdom innebærer manglende tilfredsstillelse av grunnleggende behov som mat, klær, bosted og tilgang på grunnutdanning og primære helsetjenester. Begrepet absolutt fattigdom refererer til mennesker som lever et nødpreget og usikkert liv – uten valgmuligheter og det sosiale og økonomiske sikkerhetsnettet som vi har i en velferdsstat som Norge. Verdensbanken har utviklet et mål på absolutt fattigdom som er basert på forbruksundersøkelser på husholdsnivå. Som absolutt eller ekstremt fattige regnes familier der hvert medlem har mindre enn 1,25 amerikanske dollar å leve for pr dag. Verdien er omregnet til landets prisnivå til såkalte kjøpekratsenheter (PPP - Purchasing Power Parities). På grunnlag av disse dataene beregnes hvert lands fattigdomsrate, dvs. hvor stor andel av befolkninga som lever i absolutt fattigdom.

Relativ fattigdom defineres i forhold til en gitt gruppe (referansegruppe). Den relative fattigdommen sier oss at fattigdom ikke bare er snakk om overlevelse og tilfredsstillelse av grunnleggende behov, men at levestandarden vil bli målt i forhold til det samfunnet man lever i. Når vi snakker om fattigdom i Norge, er det altså relativ fattigdom, fordi noen er relativt sett dårligere stilt sammenlignet med nordmenn flest. Ressursene til et individ eller en gruppe er så få eller små i forhold til hva som er vanlig, at de blir helt eller delvis ekskludert fra deltakelse i samfunnet.

Når man snakker om fattigdom på landnivå, brukes ofte Human Development Index (HDI). HDI er FNs mål for fattigdom basert på indikatorer for menneskelig utvikling som skal fange opp flere av fattigdommens dimensjoner enn inntekt og økonomiske forhold. HDI brukes for å rangere verdens land etter hvor langt de er kommet når det gjelder å sikre sine innbyggere følgende tre mål: et langt liv (gjennomsnittlig levealder), utdanning (målt gjennom andel av den voksne befolkning som er analfabeter), og økonomisk sikkerhet (BNP per innbygger). Hvert år gir FNs utviklingsprogram UNDP, ut rapporten Human Development Report som gir en samlet oversikt over hvordan stater skårer på HDI. I 2004 var Norge rangert som nummer én, etterfulgt av Sverige og Australia. Det vestafrikanske landet Sierra Leone hadde den laveste HDI-skåren. Se tabell over Human Developement Index 2004.

Fattigdom i Norge

Bekjempelse av fattigdom og sosial ulikhet er den grunnleggende ideen og begrunnelsen for velferdsstaten. Fattigdomsproblematikk er ofte noe som forbindes med utviklingsland, men det blir oftere også brukt om norske forhold. De «nyfattige» og ²/₃-dels samfunnet er betegnelser for en utvikling hvor majoriteten av innbyggerne får sine grunnleggende materielle behov dekket. En tredjedel lever i mer eller mindre fattigdom og har ikke tilgang til de goder som de øvrige i samfunnet har. Dette kan for eksempel gi seg utslag i at foreldre ikke har råd til å sende barna på leirskole.

De siste årenes økning i antall fattige i Norge må ses i sammenheng med at antall langtidssykmeldte og sosialhjelpsmottakere har økt. Forskjellene mellom de som har lite og de som har vesentlig mer, er blitt større og tydeligere. Fattige i Norge er en heterogen gruppe, ofte med flere og sammensatte problemer der mangelen på arbeid og penger bare er symptomer på andre sosiale problemer som redusert mental eller fysisk helse, eneforsørgerstatus, atferdsavvik, nedsatt arbeidsevne og elementær handlingskompetanse.

Målemetode. Både fattigdomsandelen og fattigdomsfordelingen i Norge varierer avhengig av hvilket mål som benyttes. Andelen fattige i Norge varierer fra drøyt 2 % til hele 10 % avhengig av hvilken målemetode som benyttes. Statistisk sentralbyrå (SSB) benytter en OECD-skala når de regner ut antall fattige. Her er fattige definert som den andelen av befolkningen som har en inntekt etter skatt som ligger under 50 % av medianinntekten (medianinntekten er det midterste beløpet i en fordeling av inntekter sortert etter størrelse) i tre sammenhengende år.

EU bruker et annet mål, nemlig 60 % av medianinntekten i tre sammenhengende år. I tillegg legger de to skalaene ulik vekt på hvilke stordriftsfordeler husholdningene oppnår ved at flere bor sammen, for eksempel når det gjelder fellesutgifter knyttet til bolig, TV, vaskemaskin, avis og telefon. Dette gjør at andelen fattige øker med utregninger basert på EU-standard. Hvilken av de to målemetodene man foretrekker, avhenger av hva man ønsker å vise. Hvis fokus skal være at andelen fattige er stor, kan EU-metoden benyttes. Hvis man heller ønsker å vise at andelen fattige er liten, er OECD-standarden egnet.

Tiltak. Skal man redusere andelen fattige i Norge, må tiltak rettes mot de utsatte gruppene. Dette innebærer blant annet tiltak knyttet til utvikling av et inkluderende arbeidsliv for å redusere antallet langtidssykmeldte. Integrering av etniske minoriteter med hensyn til språktrening og praksis, i stedet for passiv sosialhjelp, er også et viktig tiltak. Forbedringer i bostøtteordninger, endringer i overgangsstønader, styrking av oppfølgingstjenester tilknyttet boliger for bostedsløse, og tilskudd til storbytiltak for ungdom, er også andre foreslåtte ordninger som kan få positiv effekt.

Fattigdom i Europa

EU arbeider med fattigdomsreduksjon i sine medlemsland. I 2000 ble Lisboa-strategien presentert. Dette er en tiårig strategi for medlemslandenes sosialpolitikk som skal fremme en bærekraftig utvikling og sosial inkludering. Dette innebærer å sikre innbyggernes adgang til rettigheter, goder og tjenester i det enkelte land. Annethvert år skal EUs medlemsland redegjøre for hvordan de oppfyller Lisboa-strategiens mål i en nasjonal handlingsplan (National Action Plan).

EU arbeider også med fattigdomsreduksjon utenfor Europa og bevilger årlig omtrent 48 milliarder kr i utviklingshjelp. Disse pengene blir brukt til å støtte utviklingen av demokratiske institusjoner, forbedre lands infrastruktur og fremme menneskerettigheter. I tillegg bistår EU land i nød gjennom ECHO (European Union Humanitarian aid Office). Dette arbeidet er konsentrert om nødhjelp og assistanse til flyktninger fra krigsherjede land.

Fattigdom internasjonalt

Det største antallet absolutt fattige, som lever for mindre enn 1 dollar om dagen (7 norske kroner), finnes i Sør-Asia. Der lever over en halv milliard mennesker i absolutt fattigdom. Hvis vi ikke ser på antallet, men på andelen av befolkningen, er det Afrika sør for Sahara som har den største andelen. Der lever nesten halvparten av befolkningen (46 %, eller omlag 291 millioner mennesker) for under en 1 dollar om dagen.

Den største økningen i absolutt fattigdom finner vi Øst-Europa og Sentral-Asia. I 1987 var 0,2 % av befolkningen i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa regnet som fattige. I 1998 hadde dette tallet økt til 5,1 %. Denne økningen skyldes blant annet økonomisk usikkerhet, høy arbeidsledighet og et stadig dårligere helsevesen.

Hvem er de fattigste?

Et flertall av verdens absolutt fattige er kvinner. Kvinner blir ofte fratatt rettigheter og bærer mange byrder i forhold til arbeid, fødsler, barnestell og andre forpliktelser. I tillegg har kvinner ofte manglende tilgang på jord, penger og arbeid. Fattigdom rammer også barn sterkt. Deres velferd og utvikling henger nøye sammen med foreldrenes situasjon. For å bidra til familiens økonomi må mange barn jobbe. Ifølge FN-tall jobber 250 millioner barn under 15 år mer enn åtte timer hver dag på verdensbasis. Funksjonshemmede og etniske minoriteter er andre grupper som tradisjonelt har vært hardt rammet av fattigdom.

Årsaker

Årsaker til fattigdom varierer fra land til land og fra region til region, og forklaringer må forankres i spesifikke historiske og kulturelle forhold. Likevel er det noen sentrale overordnede årsaker som trekkes frem. Land med svake institusjoner og dårlig styresett, sosial urettferdighet, politiske uroligheter og krig, samt mangel på nasjonal kapital og næringsutvikling er mer utsatt for fattigdom på nasjonalt, lokalt og individ-nivå. Kulturelt betingede hindre som manglende likestilling mellom kjønn, kan også være med på å opprettholde et lands fattigdom. Kultur, tradisjon og religion kan legge hindringer i veien for at kvinner får utdanning og at de har muligheten til å engasjere seg politisk. Kvinnenes manglende innflytelse kan gi seg utslag i dårlig familieplanlegging, og urettferdig fordeling av goder. I tilegg kan internasjonale rammevilkår knyttet til gjeld, internasjonal finans og handelssystemer og globale maktforhold påvirke hvilke land som er fattige.

FNs arbeid

FN er den ledende internasjonale organisasjonen som arbeider med å redusere fattigdommen i verden. Innen 2015 har FN som mål å halvere antall absolutt fattige i verden gjennom de såkalte tusenårsmålene (The Millennium Development Goals). Det nye med tusenårsmålene i forhold til FNs tidligere innsats mot fattigdom, ligger i at FN har fått verdens ledere til å enes om en åtte punkters prioriteringsliste for hvordan redusere fattigdom. Tusenårsmålene er unike fordi de er konkrete og målbare. Tusenårsmål åtte dreier seg om samarbeid mellom land i nord og sør slik at det kan skapes et globalt partnerskap for utvikling. FN har oppfordret alle medlemslandene til å innlemme tusenårsmålene i sin nasjonale politikk. Se tabell over de åtte tusenårsmålene.

Norsk bistand til fattige land

Bekjempelse av fattigdom har alltid vært en sentral målsetning for Norges samarbeid med utviklingsland. Tanken om at bistand alene ikke kan løfte land ut av fattigdom, har stått sterkt i over femti år. Tiltak innen gjeld, bistand, korrupsjon, miljø, helse, utdanning og menneskerettigheter er nødvendig for en positiv helhetlig utvikling i fattige land. Norsk utviklingspolitikk møter mange utfordringer fremover i forhold til fattigdomsbekjempelse. Det stilles blant annet større krav til at utviklingslandenes stemme også skal høres og at fattige land skal oppnå økonomisk vekst.

Fattigdom – human development index for et utvalg land 2004

Kilde: Human Development Report 2004 «Cultural Liberty in Today's Diverse World.

Fattigdom – norske forhold

Andel personer (i prosent) som har en inntekt etter skatt som ligger under 50 % av medianinntekten, delt inn i husstander der hovedinntektstaker tilhører en av gruppene nedenfor. Tall fra 2002. Utviklingen fra 2001–02 i parentes.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

*Ikke inkludert studenter

Fattigdom – norske forhold

Andel av befolkningen som har en inntekt etter skatt som ligger under 50 % av medianinntekten i tre sammenhengende år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

FNs tusenårsmål

Anbefalte lenker

• Les mer om fattigdom på Nasjonal digital læringsarena
  
• RORG-Samarbeidet sine temasider om fattigdom
• RORG-Samarbeidet sine nettsider om tusenårsmålene