fargetrykk

I prinsippet kan fargetrykk være to ting:

1. Trykking av heldekkende fargeflater, farget skrift eller strekillustrasjoner. I slike tilfeller brukes ofte en spesialfarge, for eksempel PMS (Pantone Matching System, et standardisert fargesystem med angivelse av den enkelte farges bestanddeler), som svarer til den riktige fargen.
2. Trykking av rastrerte illustrasjoner i farger, såkalt auto eller halvtone, for å skape en illusjon om en fullstendig og «trinnløs» fargeverden.

For å gjenskape en mer eller mindre fullstendig fargeverden i trykksakproduksjon, er det vanlig å bruke en kombinasjon av de tre subtraktive grunnfargene: gult, cyan (en lys blåfarge), magenta (en blålig rødfarge) pluss svart (CMYK). Det hvite papiret representerer den femte fargen. De fire fargene trykkes hver for seg fra hver sin trykkform ved hjelp av rasterteknikk. Tidligere ble fargene trykt etter hverandre i separate gjennomkjøringer i én-fargepresser, men nå er det vanlig å produsere fire-fargetrykk i presser med fire trykkverk, der alle fargene blir påført i tur og orden i én gjennomkjøring.

En viktig forutsetning i fargetrykk er at trykkfargene ikke er dekkende, dvs. at de er transparente og kan blandes når de blir trykt oppå hverandre.

For å reprodusere en fotografisk fargeverden med et utall av fargenyanser brukes raster. Originalens farger blir redusert til fire ved at bildet deles opp i rasterpunkter, fordelt mellom de fire fargene. Når de bittesmå rasterpunktene legges ved siden av hverandre (og delvis oppå hverandre) i et visst mønster og trykkes på det hvite papiret, skaper det en illusjon om fargenyanser og fargetoner.

Rastermønsteret blir skapt i reproprosessen. Tidligere ble originalen fotografert i et reprokamera. En glassplate med to sett av fine linjer i 90 graders vinkel i forhold til hverandre ble plassert mellom objektivet og filmen, og ved hjelp av forskjellige filtre ble hver enkelt av de fire trykkfargene fotografert med det innlagte rasteret. Rasteret må vris litt i forhold til hverandre for hver farge for å unngå at de kommer i kollisjon. Denne vridningen må være nøyaktig for å unngå moaré (et utilsiktet «mønster»).

I dag skjer reproduksjonen i bildeskannere. Skanneren er et elektronisk instrument som ved hjelp av en lysstråle avleser originalen punkt for punkt (etter rasterprinsippet) og registrerer fargevalør og fargetetthet i digital form. Resultatet kan bearbeides videre i digitale bildebehandlingsprogrammer. Det ferdige bildet kjøres ut på film i en høyoppløselig fotosetter eller direkte på en trykkplate, én film eller én plate for hver av de fire trykkfargene.

Under fargereproduksjonen er målet at det trykte resultatet skal være i overensstemmelse med originalen. Bildet passerer flere overføringsledd, og i hver overføring er det støykilder og muligheter for vridning av informasjonsinnholdet. Bildebearbeidingen kontrolleres for eksempel på en skjerm, og det kan være vanskelig å sikre at fargene fremtrer på samme måte på skjermen som på det ferdige trykket.

• farge
• raster
• reproduksjon – kunsthåndverk, fotografi
• skanner