betegner vanligvis de tiltak som settes i verk for å redusere barnetallet og dermed familiens størrelse. Familieplanlegging og prevensjon blir nærmest identiske begreper, men strengt tatt innbefatter familieplanlegging også det motsatte: å hjelpe mennesker som har vansker med å få barn, til å kunne få barn.
Tanken om å redusere barnetallet er ikke ny. Mye tyder på at mennesker til alle tider har prøvd å øve kontroll med sin naturgitte fruktbarhet. De midler og metoder som har vært brukt, har variert betydelig, og virkningen av dem har langt fra alltid vært like effektiv. Eksempler på metoder til slik styring er avholdenhet, avbrutt samleie og langvarig diegivning.
Barnetallet gikk i de industrialiserte land ned før det fantes moderne prevensjonsmidler. Innføringen av hormonell prevensjon (p-pillene) og livmorinnlegg (spiralene) representerer likevel nærmest en revolusjon i familieplanleggingen, dels pga. midlenes pålitelighet og dels fordi bruken av dem ikke er direkte koblet sammen med den seksuelle handling.
Familieplanleggingstanken sprang opprinnelig ut av medisinske og helsemessige resonnementer. Ved å øke avstanden mellom fødslene og å redusere totalantallet barn ble morens helse skånet. Dermed fikk hun større muligheter til å ta seg av sine barn på en forsvarlig måte. Etter hvert ble økonomiske og sosiale momenter også trukket inn i familieplanleggingsideologien. Til sist hviler nå dette arbeid på den oppfatning at det er hvert enkelt menneskes grunnleggende rett selv å bestemme det antall barn som skal settes til verden og når dette skal skje (eng. reproductive rights), noe som ikke er like selvsagt i andre deler av verden som det fortoner seg hos oss.
Familieplanleggingstanken møtte til å begynne med stor motstand, særlig fra kirkelig hold. Det var f.eks. forbudt å gi befolkningen informasjon om preventive midler og man søkte å hindre dannelsen av kontorer hvor kvinner (og menn) kunne få praktisk veiledning og hjelp til anskaffelse av svangerskapsforebyggende midler.