falkefangst

Jakt på fugler som kunne brukes til falkejakt ble drevet i stor stil i Skandinavia og Island gjennom det meste av middelalderen. Fra midten av 900-tallet, under Harald Blåtann, antar man at innfanging av falker har foregått i Norge. Den første kjente lisens for fangst av falk i Norge skriver seg fra 1153.

Det ble etter hvert utlendinger som overtok fangsten av falker i Norge. Både her og i Sverige var det mest nederlendere, men også franskmenn og tyskere (og senere engelskmenn) som drev fangsten, blant nederlenderne delvis fra far til sønn gjennom flere generasjoner. Minner om denne fangsten har vi i en rekke geografiske navn fra langt i sør til lengst nord i landet, for eksempel i Falkfangerhøgda, Falkhyttkollen osv. Slike navn forteller hvor utlendingene satte opp fangsthyttene sine.

Det hendte at fangst ble drevet helt ute ved kysten i trekktidene, som på Lista. Men oftest foregikk fangsten i fjellstrøkene i innlandet, i Sør-Norge omkring 900–1000 moh. Fangerne tok ikke falkeunger fra reirene, for de ble ikke så gode for falkejakt. De fanget bare falker som hadde lært seg å fange byttet i vill tilstand. For å oppnå dette bygde fangerne små torvgammer hvor de satt og voktet. Utenfor hytta monterte de flere høye stolper med trinsesystem med tauverk som kunne dirigeres inne fra hytta. Når en falk nærmet seg, ble en lokkedue heist opp, og når falken slo ned mot dua, ble den trukket ned i riktig posisjon for et slagnett. Nettet ble i samme øyeblikk utløst og slo over både dua og falken.

Restene av fangsthyttene er funnet på mange av de fjellpartiene som har navn etter falkefangst. Hyttetuftene er cirka 3–4 meter i diameter og markerer seg som lave, ringformede voller av jord og litt stein. I jorden inne i tuftene ligger mange rester fra fangernes virksomhet.

Falkefangsten i Norge var antagelig på sitt høyeste på 1600-tallet, og virksomheten fortsatte i stadig synkende målestokk til inn på midten av 1800-tallet.

Fangerne tok ikke falkeunger fra reirene, for de ble ikke så gode for falkejakt. De fanget bare falker som hadde lært seg å fange byttet i vill tilstand. For å oppnå dette bygde fangerne små torvgammer hvor de satt og voktet. Utenfor hytta monterte de flere høye stolper med trinsesystem med tauverk som kunne dirigeres inne fra hytta. Når en falk nærmet seg, ble en lokkedue heist opp, og når falken slo ned mot duen, ble den trukket ned i riktig posisjon for et slagnett. Nettet ble i samme øyeblikk utløst og slo over både duen og falken.

• falkejakt
• falkefamilien

• Bø, Olav (1962). Falcon catching in Norway: With emphasis on the post-reformation period. Universitetsforlaget. Les boka på nb.no