Fagforeningenes viktigste virkemiddel er streik, som arbeidsgiverne, etter at de organiserte seg i arbeidsgiverforeninger, ofte har besvart med lockout. Særlig den revolusjonære syndikalisme førte til at fagforeningene delvis også tok i bruk boikott, sabotasje og obstruksjon som kampmidler. Men de fleste interessetvister mellom arbeidere og arbeidsgivere er blitt løst uten slike maktmidler, enten ved at arbeiderne i tidligere tider bøyde seg for arbeidsgivernes diktat, eller senere ved forhandling mellom partene. Etter at fagforeningene er sluttet sammen i forbund og landsorganisasjoner og arbeidsgiverne er blitt tilsvarende organisert, har konfliktene lett kommet til å omfatte store deler av et lands arbeidsliv på én gang. I de fleste moderne industriland har lovgivningen derfor åpnet adgang for statsmyndighetene til å gripe inn ved megling, noen ganger også med voldgift. Både fagforeningene og arbeidsgiverforeningene har likevel vært lite villige til å gi avkall på streik eller lockout som et siste middel i interessetvister (se arbeidstvist). Resultatet av forhandlinger eller av arbeidskamper blir som oftest fastslått i en tariffavtale. Tariffavtalen har i mange land bindende virkning (se fredsplikt), dette er regelen i Norden, men mindre vanlig på kontinentet. I Norge var Fagopposisjonen av 1911 motstander av bindende tariffavtaler.
I alle demokratiske land er det blitt en stadig viktigere oppgave for fagforeningenes landsorganisasjoner å påvirke statsmakten, både lovgivningen (f.eks. sosial- og trygdelovgivningen) og den økonomiske politikk. I for eksempel USA skjer påvirkningen ved at fagforeningene søker å støtte de politikere som viser en holdning som stemmer med deres interesser; fagforeningene er da en pressgruppe, men ikke knyttet til noe enkelt parti. I nordiske land samarbeider fagforeningene nært med arbeiderpartiene og utøver særlig sin politiske innflytelse gjennom dem; men fagforeningenes innflytelse i disse land er så stor at også regjeringer av andre partier konsulterer dem når det gjelder spørsmål av særlig interesse for arbeidstakerne. I Frankrike står fagorganisasjonen prinsipielt utenfor partipolitikken, men stiller likevel ofte krav til statsmakten om lovgivning, minstelønn o.a.
Fagforeningenes virksomhet finansieres ved regelmessig uke- eller månedskontingent, som varierer sterkt mellom ulike land og organisasjoner. I noen land hvor organisasjonsgraden er lav, finnes også finansieringskanaler hvor arbeidsgivere og staten er involvert. I Norge ligger kontingenten på ca. 1–2,5 % av inntekten, kontingenten kan også dekke ulike forsikringsordninger.