Fagbevegelsens organisatoriske oppbygging er forholdsvis ensartet i alle industriland. Grunnenheten er fagforeningen, som søker å samle alle arbeidere i samme fag, f.eks. alle smeder eller alle mekanikere, i en by eller et distrikt, eller alle arbeidere ved samme bedrift uten hensyn til deres fag. Fagforeningene er sammensluttet i landsomfattende fagforbund eller industriforbund. Dreier det seg om et fagforbund, vil elektrikerne ved en papirfabrikk stå i et elektrikerforbund (se EL & IT forbundet); er det industriforbund, vil de stå i et papirarbeiderforbund eller lignende (se Fellesforbundet). I Norge som i de fleste andre land forekommer begge formene side om side. Fagforbund er imidlertid mer utbredt i Danmark enn i de øvrige nordiske landene.
Forbundene er sammensluttet i landsorganisasjoner. Hvilket organisasjonsledd som er det viktigste, varierer fra land til land. I Frankrike ligger hovedvekten på den enkelte fagforening eller på de lokale samorganisasjonene (arbeidsbørsene), i USA og Storbritannia på forbundene, i de nordiske land på både forbundene og landsorganisasjonene.
I mange land finnes det flere landsorganisasjoner, til dels også flere forbund og fagforeninger, som konkurrerer på samme felt, etter politiske, språklige og religiøse skillelinjer. I Norden og i mange andre land finnes det hovedorganisasjoner av forbund som dekker andre grupper av arbeidstakere enn de tradisjonelle landsorganisasjonene. Dette omfatter spesielt offentlige og private funksjonærer, noen ganger er likevel grenseflatene uklare. I alle land finnes det dessuten enkelte forbund som står alene. Landsorganisasjonene samarbeider over landegrensene gjennom faglige internasjonaler (fagforeningsinternasjonaler) og forbundene gjennom forbundsinternasjonaler.
For mer om de ulike hovedorganisasjonene i Norge, samt om organisering innen industri- og profesjonsforbund, se arbeidstagerorganisasjon.