Det sentrale i fagbevegelsen er å hevde arbeidstakernes interesser overfor arbeidsgiverne. Interessekonfliktene gjelder særlig fire grupper av saker: lønnsforhøyelse, arbeidstidsforkortelse, trygghet mot vilkårlighet i ansettelsesforholdet og medbestemmelse.
Kampen om lønnen og arbeidstiden har gjerne vakt størst oppmerksomhet, fordi den ofte er ført som samlede oppgjør for store deler av et lands arbeiderklasse. Forsvaret mot vilkårlige oppsigelser er oftere ført i mindre dramatiske former og begrenset til en enkelt arbeidsplass. Denne striden har likevel ikke vært mindre viktig for arbeiderklassens utvikling. Så lenge en arbeidsgiver fritt kunne avskjedige arbeiderne, var det et meget sterkt inngrep i arbeidernes frihet. Fra Norge som fra andre land kjennes det mange eksempler på at arbeidsgivere sa opp folk som ville stifte fagforeninger eller var politisk aktive. Tariffavtalene inneholder ofte bestemmelser som særlig verner de ansattes tillitsvalgte mot oppsigelser som ikke er saklig begrunnet. I Norge hadde loven av 1920 om arbeiderutvalg en lignende bestemmelse til vern for utvalgsmedlemmene; ved arbeidervernloven av 1936 ble oppsigelsesvernet utvidet til å omfatte alle arbeidere. Disse lovbestemmelsene er vesentlig fremkalt ved fagforeningenes krav. Retten til medbestemmelse i virksomhetens drift og planlegging hører først og fremst etterkrigstiden til.
Ved siden av klassekampen har fagforeningene ofte dannet hjelpekasser (syke-, arbeidsledighets-, begravelseskasser o.l.), som mange steder har spilt stor rolle, f.eks. i Norden, mens de har vært lite brukt i Frankrike og enkelte andre land. I Frankrike er derimot en annen form for gjensidig hjelp av betydning: fagforeningenes arbeidsformidling (arbeidsbørs). Bygging av forsamlingslokaler (Folkets hus), som delvis foregikk ved frivillig arbeid av medlemmene, har vært en viktig oppgave for fagforeningene.