føydalisme

Føydalisme eller lensvesen kan i hovedsak defineres på to måter: som et rettshistorisk fenomen knyttet til en historisk periode og et avgrenset geografisk område, eller som et samfunnssystem. I det siste tilfellet taler man gjerne om et føydalt samfunn for å markere forskjellen til føydalisme som en rettshistorisk term.

Føydalismen bestod av to hovedkomponenter – en personlig og en tinglig. Den første kalles gjerne vasallitet, dvs. det at en fri mann har undergitt seg en herre (seigneur) i et gjensidig forpliktende troskapsforhold, blitt herrens mann – kalt homo eller vassus (norsk vasall). Slike personlige underordningsforhold fantes i de fleste germanske samfunn, og forholdet kom i stand gjennom en spesiell seremoni: hommagium. Selve underordningen ble kalt commendatio.

Hommagium-seremonien, som bl.a. bestod i at herren tok vasallens hender mellom sine, ble gjerne forsterket med en spesiell troskapsed: fidelitas. I Norge finner vi igjen vasallene under betegnelsen håndgangne menn, som nettopp viser til hommagium-akten.

Den tinglige komponenten kalles helst beneficium (dvs. velgjerning) eller feudum – visstnok avledet av et germansk ord for fe/gods, derav føydalisme – i tysk terminologi også kalt len (eg. lån). Lenet var helst en økonomisk ytelse/vederlag fra kongen eller en annen stormann til en mann som stod i et tjenerforhold. Det kunne være tale om militære eller administrative tjenester. I økende grad ble lenet gitt i form av jordegods og/eller avkastning av embeter (officium). Lenet ble overført gjennom en egen akt, investitur, og lensinnehaveren fikk i prinsippet bare disposisjonsrett over lenet, selv om utviklingen ofte resulterte i faktisk arvelighet for den enkelte lensinnehaver.

Verken vasallitet eller feudum regnes hver for seg som føydalisme. Det er sammensmeltningen av disse to komponenter som kalles føydalisme. Føydalisme i denne forstand oppstod i Frankerriket på 700-tallet, under Pipin den lille og Karl den store. De fant det hensiktsmessig å sette vasallitet og feudum i system for å kunne administrere riket, bygge opp en profesjonell krigsstyrke, besette de administrative posisjoner med trofaste menn og forvalte de nyervervede omfattende jordegods. Føydalisme oppstod i et samfunn overveiende basert på naturalhusholdning. Gjennom hele middelalderen forble Frankerriket/Frankrike, og da særlig områdene Blois, Anjou og Normandie, kjerneområdet for føydalismen, selv om den i de følgende hundreår spredte seg til store deler av Tyskland, Italia, England og Levanten. I England og Sør-Italia var det normanniske erobrere som brakte med seg føydalismen, som på mange måter utgjorde fundamentet i de nyetablerte normannerstatene. Likeledes ble føydalismen eksportert til Midtøsten av de europeiske korsfarerne. Andre steder i Europa kan det være mer korrekt å tale om føydale trekk enn om egentlig føydalisme, som f.eks. i de nordiske land, og alle steder ble føydalismen formet etter lokale tradisjoner og forhold. Mest konsekvent og strømlinjeformet finner vi føydalismen der hvor den ble etablert av erobrere.

For de første karolingerne ble føydalisme et middel til å bygge opp en sterk kongemakt. Men slik forholdene utviklet seg etter Karl den stores død, med indre stridigheter i Frankerriket og med angrep fra vikinger, madjarer, arabere o.a., fikk den en desentraliserende effekt. De enkelte vasallene ble mer og mer uavhengige av sine herrer, og at de hierarkisk ordnede personlige bånd tapte i betydning som rikssammenbindende element. I løpet av 900- og 1000-tallet oppstod det tilløp til nye statsdannelser både på regionalt og nasjonalt grunnlag.

Høymiddelalderen, dvs. ca. 1050–1350, er kjennetegnet bl.a. ved en stabilisering av de politiske forholdene i Europa. På ruinene av Karolingerriket oppstod fastere politiske enheter. I utviklingen av sterkere statsmakt kom føydalismen til å spille en vesentlig rolle. Føydalismen var en gitt historisk forutsetning, som dannet grenser og til dels formet spillereglene for den politiske aktivitet. Føydalismen var dessuten med på å forme både de nye statsmaktenes organer, politisk ideologi og lovgivning. Man taler gjerne om de føydale monarkier, Frankrike, Det tyske keiserdømme under hohenstauferne, England fra 1066, normannerriket på Sicilia og i Sør-Italia, de større grevskapene og hertugdømmene i Vest-Europa samt korsfarerstatene i Midtøsten. Men føydalismens betingelser var vesentlig annerledes i høymiddelalderen enn tidligere. Byer og pengeøkonomi undergravde den økonomiske forutsetningen for føydalismen, mens den voksende kongemakten reduserte vasallenes politiske betydning. Og under den økonomiske og befolkningsmessige krisen som Europa gjennomlevde på 1300- og 1400-tallet, ble føydalismen sanert.

Med det føydale samfunn menes vanligvis den sosiale og økonomiske organisasjon som danner bakgrunnen for de føydale institusjoner i føydalismens viktigste områder. Den viktigste sosiale og økonomiske enheten var godset eller seigneuriet (i engelsk terminologi også manor). Der ble de fleste varene som samfunnet trengte, produsert. Jordbruksmessig var godset gjerne delt i to hoveddeler. En del, doménejorda, ble drevet direkte av godsherren (seigneuren). Her måtte de halvfrie bøndene, serfene, utføre pliktarbeid. Den andre delen ble drevet som leilendingsbruk, og av disse svarte bøndene leieavgifter. Mens godsherren oftest bodde på slottet, som var seigneuriets sentrum, var bøndene normalt bosatt i landsbyer. Den rettslige forskjellen mellom serfen og hans herre bestod etter samtidig oppfatning i at bonden arvet sin herre, mens godsherren – som vanligvis var vasall – fritt valgte sin herre. På alle økonomiske områder var godsherren dominerende. Han hadde monopol på all nødvendig «teknologi», slik at bonden mot avgifter fikk male på herrens mølle, pløye med herrens okse, sage på herrens sag osv.

I tillegg måtte bonden svare en rekke ytelser som var direkte grunnet i herrens dømmende og administrative myndighet, rettigheter som herren kunne ha fått gjennom direkte immunitetsprivilegier, som han kunne ha usurpert, eller som hadde grodd frem gjennom sedvane, og som i alle fall gjenspeiler bøndenes halvfrie status. Enn videre kunne herren skattlegge bøndene, og seigneurens domstol var normalt den eneste rettsinstans for godsets bønder og jordbruksarbeidere.

Seigneuriet og de føydale institusjonene kan sies å være komplementære institusjoner i det sosiale, økonomiske og politiske system i det sentrale Vest-Europa fra ca. 750 til henimot 1300. Men liksom den allmenne økonomiske og sosiale utvikling i høymiddelalderen undergravde de føydale institusjoner, virket den omformende på selve godssystemet. Voksende statsmakt, befolkningskrise, agrar depresjon og spirende kapitalisme førte til en sanering av så vel de tradisjonelle seigneurier som føydalismen i Vest-Europa i senmiddelalderen.

Begreper som føydalisme og det føydale samfunn er først og fremst knyttet til europeisk middelalderhistorie. Ikke desto mindre har mange forskere som arbeider med ikke-europeiske kulturer og samfunn, funnet forhold som ligner de europeiske i middelalderen, og innenfor komparativ historie er det en tendens til å regne med at mange sivilisasjoner har vært gjennom en såkalt føydal periode (f.eks. Japan, Kina og Tyrkia). I nyere samfunnsforskning er det vanlig å operere med et mer allment føydalismebegrep, og sekvensen føydalisme – kapitalisme – sosialisme er velkjent fra marxistiske teorier om sosial og økonomisk utvikling.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen hadde ingen navngitt forfatter, men en tilknyttet fagkonsulent.

Fagkonsulent for denne artikkelen var

Publisert på nett 14.02.2009. Det er siden gjort 4 endringer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Europa øvrige historie

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.