fellesnavn på opplevelser av frykt, sinne, glede osv. Ofte foretrekker man et begrep som emosjoner for å tilkjennegi at den følelsesmessige opplevelse er en side av en større totalreaksjon, som både har fysiologiske og atferdsmessige komponenter. Følelsen er da en betegnelse på den subjektive opplevelse av en emosjonell tilstand. Følelsen har her en viktig signalfunksjon for individet; på samme måte som ansiktsuttrykk og kroppsholdning signaliserer overfor omgivelsene hvilken sinnstilstand personen befinner seg i, vil den følelsesmessige opplevelsen gi personen selv tilsvarende informasjon. En viss grad av åpenhet for og innsikt i eget følelsesliv blir dermed en viktig betingelse for mental sunnhet (se fortrengning).
Som det mest karakteristiske trekk ved følelsen fremheves gjerne «følelsestonen» eller den «hedoniske tone» (lyst–ulyst-dimensjonen), men også grad av spenning og aktivering (følelsenes intensitet) er viktige dimensjoner. Den «rene» følelsesmessige opplevelse kan imidlertid vanskelig skilles fra vår tolkning av følelsen og bedømmelse av situasjonen vi befinner oss i. En følelse som «misunnelse» fordrer f.eks. at man har noen å være misunnelig på og noe å være misunnelig for. Det kan vises at én og samme fysiologiske opphisselsestilstand vil kunne oppleves (tolkes) som oppstemthet eller som sinne, avhengig av den ytre situasjonen man befinner seg i.
Under innflytelse av Rousseau og de tyske opplysningsfilosofer ble det fra slutten av 1700-tallet alminnelig å regne med en tredeling av sjelelivet i forestilling (tenkning), følelse og vilje (begjær). Tidligere var følelsen dels blitt betraktet som en side ved sansningen, dels i forbindelse med lidenskapene (pasjonene). I moderne psykologi har følelsen igjen fått en sentral status.