Normal fødsel er en komplikasjonsfri fødsel ved fullgått svangerskap av ett fullbårent barn i normal bakhodefødsel. I ca. 90 % av alle fødsler fødes barnet med bakhodet som den ledende del, med hodet maksimalt bøyd og med bakhodet vendende fortil. De utdrivende krefter under fødselen er livmorens muskulatur. Sammentrekninger i denne, rier, driver fosteret gjennom fødselskanalen (bekkenet). Livmoren trekker seg sammen under hele svangerskapet, såkalte kynnere. I de siste dagene før fødselen blir disse kynnerne sterkere og kommer med kortere mellomrom. Fødselen er begynt når riene kommer regelmessig med intervaller på mindre enn 10 minutter. Fødselen kan hos enkelte starte ved avgang av fostervann. En normal fødsel deles i tre deler: åpningstiden, utdrivningstiden og etterbyrdstiden. Varigheten av de tre avsnittene er ulik hos førstegangsfødende og flergangsfødende, dessuten med store individuelle variasjoner.
Åpningstiden
Åpningstiden er det første og lengste avsnitt av fødselen. Riene tøyer og utvider livmorhalsen slik at mormunnen åpner seg. Når halsdelen er helt åpen, mormunnen utslettet, går veggene i livmorhulen, livmorhalsen og skjeden i ett som en sammenhengende kanal. På dette tidspunktet brister vanligvis fosterhinnene og fostervannet avgår, men dette kan også skje tidligere under åpningstiden.
Utdrivningstiden
Utdrivningstiden er det følgende avsnittet. Nå blir riene hyppigere og kraftigere. Bukpressen trer til og støtter livmorens utdrivningskraft. Fosterets bevegelse gjennom fødselskanalen er sammensatt, hodet trenger seg ned under dreininger. Til sist kommer hodet under ri til syne i fødselsåpningen, og mellomkjøttet buker seg. Når bløtdelene i fødselskanalen (særlig bekkenbunnen) er tøyd tilstrekkelig, fødes hodet, og etter et kortere opphold kommer nye rier som skyver fosterkroppen frem. Deretter følger resten av fostervannet, blandet med mer eller mindre blod.
Etterbyrdstiden
Etterbyrdstiden er tidsrommet der livmorens sammentrekninger, etterbyrdsriene, løsner morkaken, placenta, og hinnene fra veggene. Under kraftige sammentrekninger presses etterbyrden frem. Løsningen av morkaken fører til blødning, som normalt raskt stanses ved rienes sammensnørende virkning på de store kar.
Atypiske fødsler
Ved atypiske fødsler kan fosterhodet trenge ned i fødselskanalen slik at hodet er strukket i forhold til kroppen, etter strekningens grad kalles det forhode-, panne- og ansiktsfødsel. I ca. 3 % av alle fødsler er setet forliggende (sete/fotfødsel). Hvis fosteret ligger på tvers i livmoren (tverrleie 0,5 %), kan et fullbårent foster ikke fødes på naturlig måte. Hvis det er fare for morens eller barnets liv under fødselen, må den avsluttes operativt.
De vanligste kunstige forløsningsmetoder er uttrekning ved hjelp av en sugeklokke på fosterhodet, vakuumekstraktor, eller tangforløsning. Ved den siste metoden fattes fosterhodet med en dertil egnet tang, fødselstang, og kraften i riene erstattes av trekk i tangen. Keisersnitt avslutter i underkant av 10 % av påbegynte fødsler. Det finnes en rekke grunner til å foreta keisersnitt. Mistanke om oksygenmangel for fosteret og langsom fremgang i fødselen er de vanligste årsakene til keisersnittforløsning. Sannsynligheten for at en fødsel skal ende i et keisersnitt varierer betydelig avhengig av hvilke risikofaktorer som foreligger. Hos en frisk kvinne der fødselen starter spontant ved termin, er sannsynligheten for et keisersnitt 3–5 % i Norge.
Fødselssmerte
Smerten ved fødsel er intens og meget sammensatt. Den skyldes dels livmorens kraftige sammentrekninger, dels drag, press og bristing av vev i bekkenet. Smerteterskelen og smerteintensiteten er individuell.
Smertelindring under fødselen
Smertelindring under fødselen, fødselsanalgesi, har til hensikt å gjøre den fødende mest mulig fri for smerter uten å skade fosteret eller rivirksomheten. Foruten forebyggende metoder med avspenningsøvelser, trening og informasjon (svangerskapskurs), behandles fødselssmerter med sentralt eller lokalt (regionalt) virkende midler og metoder. En rekke metoder er i bruk, fra varme bad, massasje og akupunktur til epiduralanestesi. Epiduralanestesi gjør fødselen tilnærmet smertefri, men nedsetter morens trykketrang og -evne, og øker risikoen for at fødselen må avsluttes med et operativt inngrep.
Lystgass har vært mye anvendt som smertelindring. I tillegg til den bedøvende effekten gir den også en lett rus. Bruken av lystgass er faset ut ved mange sykehus fordi lystgassen lekket ut i rommet og fødselshjelperne ble eksponert for gassen. Lystgass er skadelig ved inntak over lengre tid.
Akupunktur kan benyttes under forskjellige stadier av fødselen. Akupunkturnålene settes inn rett under huden eller litt mer i dybden, avhengig av hvilke punkter jordmoren velger å bruke. Akupunktur kan brukes som ren smertelindring, men også for eventuelt å stimulere riene. Akupunktur er også virkningsfullt i barselperioden i forhold til for mye eller for lite melkeproduksjon, eller som smertelindring ved etterrier. Det kan være bra i forhold til hemoroider eller et hovent underliv etter en fødsel. Tilgangen på akupunktur er avhengig av at det er jordmødre på vakt som kan sette akupunkturnåler.
Transkutan nervestimulering, TNS, er stimulering av nervefibrer gjennom huden via små elektroder som festes på huden over nervene. Ved fødsler festes elektrodene som oftest på ryggen. Det er viktig at den fødende får god hjelp til å regulere til riktig styrke. Jordmoren hjelper til å øke styrken ved behov. Ved bruk av TNS er det en jevn stimulering hele tiden, men når det kommer en ri vil den fødende kunne øke intensiteten i stimuleringen ved å trykke på en knapp.
Massasje av områdene som gjør vondt gir ofte god lindring under en fødsel. Under en fødsel er dette som oftest ryggen og korsryggen. Man kan da bruke en olje, eventuelt tilsatt avslappende stoffer som f.eks. lavendel.
Forandring av fødestilling kan også hjelpe. For noen er det best å stå og gå. Da utnyttes samtidig tyngdekraften til å hjelpe barnet nedover i bekkenet. Det å bevege bekkenet i seg selv er bra fordi man da lirker hodet/setet til barnet nedover centimeter for centimeter. Noen kjenner selve det at hodet/setet kommer nedover, men slett ikke alle. Vanligst er det å kjenne akkurat når hodet kommer ut. Om den fødende ikke orker å være i bevegelse, kan det å ligge støttet opp i en saccosekk eller med dyner og puter være positivt. Særlig hvis man får stablet seg slik at bekkenet er friest mulig, for da beholder det elastisiteten og muligheten for bevegelse. Mange syns det hjelper å rugge frem og tilbake med bekkenet, enten fra side til side eller i litt sirkulære bevegelser.
Vann virker for mange beroligende, og gjennom det også smertelindrende. Det går an å dusje med varm dusj på rygg eller mage, ha varme eller kalde kluter på områdene som gjør vondt eller rett og slett ligge i badekaret og føde der. Dette er et tilbud ved mange sykehus, og stadig flere føder også i vann.
Paracervikal blokade settes rett på mormunnen når den ennå ikke har åpnet seg helt. Den gir god smertelindringseffekt, omtrent som epiduralanestesi, men i motsetning til epiduralanestesi kan den ikke etterfylles. Når effekten går ut har man derfor like vondt igjen. Paracervikal blokade må settes av gynekolog/obstetriker.
Pudendusblokade (pudendal blokade) settes inn i skjeden i nærheten av nervus pudendus, som forsyner underlivet og ytre del av skjeden med nervefibrer. Denne bedøvelsen virker på bekkenbunnen og det vil ikke kjennes så godt i skjedeåpningen at barnet fødes. Man mister ikke trykketrangen like mye som ved epiduralanestesi.
Morfin benyttes av og til som bedøvende middel. Den settes intramuskulært i sete eller lår. Virkningen begynner etter ca. tyve minutter, med full effekt etter ca. en time. Morfin går over til barnet og kan virke hemmende på babyens evne til å puste rett etter fødselen. En motgift må derfor alltid være klar når morfin benyttes.
Petidin brukes likt som morfin. Bruken av petidin har avtatt fordi det spaltes til den giftige forbindelsen norpetidin som kan bli i barnets kropp i inn til 14 dager etter fødselen. Både petidin og morfin virker på mormunnen slik at den åpner seg litt fortere i en del av tilfellene. Noen kvinner opplever også at det bare gjør at de blir sløve, men at smerteopplevelsen er like intens.
Varighet av de forskjellige avsnittene ved en normal fødsel
| Førstegangs- fødende | Flergangs- fødende | |
| Total varighet | 12 –18 timer | 8 –12 timer |
| Åpningstiden | 10 –16 timer | 7 –11 timer |
| Utdrivningstiden | 1 –2 timer | ½ –1 time |
| Etterbyrdstiden | ¼ time | ¼ time |
Fødsler i norge
| Årlig gjennom- snitt | Levende fødte | Død- fødte | Dødfødte per 1000 fødte |
| 1801–05 | 25 046 | 855 | 33,0 |
| 1826–30 | 35 980 | 1 147 | 30,9 |
| 1851–55 | 46 898 | 2 018 | 41,3 |
| 1876–80 | 53 724 | 2 113 | 37,8 |
| 1901–05 | 65 202 | 1 598 | 23,9 |
| 1906–10 | 61 978 | 1 427 | 22,5 |
| 1911–15 | 61 103 | 1 390 | 22,2 |
| 1916–20 | 63 249 | 1 430 | 22,1 |
| 1921–25 | 60 267 | 1 310 | 21,3 |
| 1926–30 | 50 087 | 1 270 | 24,7 |
| 1931–35 | 43 342 | 1 106 | 24,9 |
| 1936–40 | 45 183 | 1 043 | 22,6 |
| 1941–45 | 56 067 | 1 154 | 20,2 |
| 1946–50 | 65 886 | 1 176 | 17,5 |
| 1951–55 | 62 478 | 968 | 15,3 |
| 1956–60 | 63 021 | 912 | 14,3 |
| 1961–65 | 63 005 | 803 | 12,4 |
| 1966–70 | 66 697 | 752 | 11,3 |
| 1971–75 | 61 393 | 560 | 9,1 |
| 1976–80 | 51 744 | 377 | 7,2 |
| 1981–85 | 50 705 | 297 | 5,9 |
| 1986–90 | 56 862 | 269 | 4,7 |
| 1991–95 | 60 196 | 263 | 4,4 |
| 1996–2000 | 59 522 | 244 | 4,1 |