den mest markante betegnelsen for det kristne budskap. Ifølge Luk 4,17 ff. kalte Jesus selv sin forkynnelse for evangelium under henvisning til at ordene i Jes 61,1 var gått i oppfyllelse. Dette viser at betegnelsen har sine røtter i den hebraiske bibel, særlig hos profeten Jesaia; det tilsvarer det hebraiske ordet besora.
Begynnelsen av Markusevangeliet viser at fra å karakterisere Jesu budskap om frihet og forløsning, blir evangelium også betegnelsen på budskapet om Jesus Kristus; hans liv, død og oppstandelse blir evangeliets innhold. I Paulus' brev, som er de eldste skriftene i Det nye testamente, brukes evangelium om at Kristus ble menneske, døde og oppstod, og at dette er Guds handling i verden til rettferdighet, frelse og liv.
Evangelieskriftene
Etter hvert blir evangelium anvendt om evangelieskriftene, og blir en betegnelse på denne spesielle litterære sjangeren. Ikke før midt på 100-tallet blir flertallsformen evangelier tatt i bruk. De enkelte evangeliene kalles til å begynne med Evangeliet etter Matteus, etter Markus osv., på den måten markeres forestillingen om det ene budskap i flere versjoner. Det er i forskningen ingen enighet om hvorvidt det i antikken finnes litterære forbilder som evangelistene har gjort bruk av, men mange mener at Markus med sitt evangelium i hovedsak skapte noe nytt.
Av de fire kanoniske evangeliene står de tre første (Matteus, Markus og Lukas) hverandre nær i form og innhold, og de kalles derfor de synoptiske evangelier (av gr. 'samsyn'). Forholdet mellom dem forklares vanligvis ved hjelp av «to-kilde-hypotesen». Denne forutsetter at Markusevangeliet er eldst, og at Matteus og Lukas uavhengig av hverandre har kjent og brukt Markus. I tillegg har de hatt en annen felles kilde, kalt Q-kilden (av tysk Quelle, 'kilde'), som stort sett har bestått av Jesusord (logion), men som vi utover rekonstruksjonsforsøk ikke har historisk belegg for.
Alle evangeliene har dessuten særstoff, dvs. tradisjoner som de er alene om. Johannesevangeliet er antagelig det yngste av de kanoniske evangeliene og atskiller seg sterkt fra de andre både i stil og innhold. Det finnes også en rekke apokryfe evangelier som i dag opptar forskningen sterkt, bl.a.Thomasevangeliet, som er en samling Jesusord med et visst gnostisk preg (se Nag Hammadi-tekstene).
I teologien
I dogmatikken skjelner man mellom lov og evangelium som uttrykk for Guds krevende og frelsende rettferdighet; loven er det samme som Guds bud, evangeliet er åpenbaringen av Guds kjærlighet og frelsesvilje. Loven krever gjerninger; evangeliet frelser den som tror på Guds nåde som er åpenbart i Kristi forsoningsverk, uavhengig av gjerninger.
Spørsmålet om lov og evangelium har til visse tider, f.eks. i reformasjonstiden, opptatt den teologiske tenkning sterkt. Det ytterliggående standpunkt inntas av antinomistene som mener at lovgjerning ikke kan føre til frelse. Karakteristisk for katolisismen er harmonien mellom lov og evangelium (evangeliet er «den annen lov»), for lutherdommen betoningen av spenningen mellom dem, med tendens i retning av antinomisme.