planteslekt i myrtefamilien, trær med glatt, avflassende bark og som oftest tykke, læraktige, hengende blad med blåaktig voksbelegg. I blomsten er kronbladene sammenvokst og faller av som en hette. Frukten er en krukkeformet kapsel med mange små frø.
Det er hittil registrert ca. 700 arter, de fleste i Australia og på Tasmania, noen få på Ny-Guinea og Sundaøyene. Fossile arter er kjent fra Europa og Grønland. I Australia danner karritre, jarrahtre, wandoo (E. reducta), og flere andre arter vidstrakte skoger. Trærne blir meget store, i litteraturen oppgis høyder på inntil 150–160 m, men de høyeste artene, E. amygdalina og E. regnans, har ikke blitt målt til over 100 m.
Av barken og bladene utvinnes harpiks, garvestoffer og eukalyptusolje som brukes i teknikken og medisinen. Fellandren fås av E. amygdalina, kinoharpiks («Botany Bay kino») fås av artene febertre, E. leucoxylon og E. recinifera, en slags gummi fås av E. gigantea, og et feberstillende middel fås av febertre. Febertre ble i 1850-årene med hell plantet i India, middelhavslandene og California, og eukalyptusoljen som omsettes i handelen kommer for det meste derfra.
Febertre har stor evne til å suge opp fuktighet og dyrkes derfor overalt i tropiske sumpstrøk for å gjøre disse beboelige. Denne arten er også plantet i Sør-Afrika og mange steder i Amerika.
De over 700 forskjellige artene av eukalyptus har ofte forskjellig utseende og karakter. Alle er imidlertid temmelig tunge, densitet ved 15 % fuktighet fra 0,70 til 1,00 g/cm3, og de har vanligvis god styrke og holdbarhet. Noen arter nyttes fordi de er spesielt tungt antennelige, andre er plantet som råstoff for celluloseindustrien fordi fibrene er velegnet til formålet, og fordi trærne er hogstmodne på 8–10 år. E. gigantea importeres dels som erstatning for eik og brukes f.eks. til terskler, under de noe uheldige navnene «tasmansk eik» og «chilensk eik». Det har de senere år også vært importert en del eukalyptus til parkett.