Mange forskere, særlig i Italia, hevder at etruskerne representerer en før-indoeuropeisk urbefolkning i Etruria. De henviser til at det ikke er noe brudd i kulturutviklingen i denne landsdel fra Villanova-kulturen til den etruskiske periode. Men et fremmed innslag med orientalske kulturformer har siden virket sterkt inn på dette befolkningssubstrat og skapt den etruskiske blandingskultur. Andre forskere hevder at det etter all sannsynlighet er en kjerne av sannhet i den antikke tradisjon som med hjemmel i en beretning av Herodot fortalte at den ene halvdel av det lydiske folk under kongesønnen Tyrsenos var dratt over havet til umbrernes land som følge av hungersnød i Lydia.
Den antikke beretning om en samlet innvandring kan vanskelig være riktig; heller er etruskerne kommet i mindre flokker gjennom et lengre tidsrom, formodentlig som et resultat av en ekspansjon vestover fra det opprinnelige hjem ved Lilleasias vestkyst. Av enkelte greske forfatteres omtaler fremgår det at det bodde tyrsenere i den nordlige del av Egeerhavet. En berømt innskrift fra øya Lemnos fra ca. år 600 f.Kr. er på et språk som ligner etruskisk. Allerede meget tidlig må de også ha dratt sørover til Afrikas nordkyst om man kan stole på den tidligere nevnte egyptiske innskrift fra 1200-tallet f.Kr., hvor etruskerne omtales som «folket fra øyene i nord».
Etruskernes kjerneområde er landskapet mellom Apenninene og Det tyrrhenske hav, nord og vest for elven Tevere (Tiber). Fra dette opprinnelige området foregikk det under etruskernes storhetstid på 600- og 500-tallet f.Kr. en ekspansjon nordover mot Posletta og Sør-Tirol, sørover mot Campania til Capua. Etruskerne var da det herskende folk på Apenninerhalvøya.
Også Roma stod en tid under herredømme av konger som tilhørte den etruskiske ætt tarquiniene; fordrivelsen av denne ætten var i virkeligheten en romersk oppstand mot etruskerveldet. Etruskernes maktstilling ble i nord alvorlig rokket ved gallernes innvandring ca. 400; i sør led de flere nederlag i kampen mot de greske kolonister (særlig slaget ved Kyme 474). Skjebnesvanger var romernes erobring av Veii 396, som innledet erobringen av de etruskiske byer på 200-tallet, inntil området under Augustus var helt latinisert.
Etruskerne dannet ingen politisk enhet; det eksisterte bare en konføderasjon av vesentlig religiøs art mellom 12 selvstendige byer. Tarquinii (Tarquinia) var den mest betydningsfulle. Se Etruria. På Posletta lå en annen gruppe: Mantova, Felsina ved Bologna o.a. En tredje gruppe fantes i Campania: Capua, Nola, Pompeii, Sorrento o.fl. De enkelte bysamfunn ble i den eldste tid styrt av konger (lat. lucumo,)senere, fra ca. 500 f.Kr., av årlig vekslende embetsmenn. Samfunnsformen hadde et utpreget aristokratisk tilsnitt. Kvinnen inntok, i motsetning til gresk og romersk skikk, en fremtredende plass i samfunnslivet.