Civita di Bagnoregio
Den etruskiske byen Civita di Bagnoregio.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Etruskerne

Etruskerne

Av /Store norske leksikon ※.

Etruskere var et oldtidsfolk i Italia. De holdt til i Etruria, området som i dag stort sett tilsvarer Toscana, og dominerte i perioden 700–400 fvt.

Faktaboks

Uttale
etrˈuskerne
Også kjent som

engelsk etruscans

italiensk etruschi

Navnet

Etruskerne ble først omtalt i en egyptisk innskrift fra 1200-tallet fvt. i formen tursja (turusja). Av grekerne ble etruskerne kalt tyrsenoi (senere form tyrrhenoi) og av romerne tusci (som ledet til det moderne navn Toscana) og etrusci. Selv kalte de seg rasenna.

Historie og opprinnelse

Veggmaleri
Etruskerne gjorde seg til herrer over bystaten Roma omkring 600 fvt. Romerne stod under deres innflytelse inntil de, i 396 fvt., inntok etruskernes hovedstad Veii. Bildet viser et veggmaleri i Leopard-graven i Tarquinia, ca. 500 fvt. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Veggmaleri
Av /NTB scanpix.

Mange forskere, særlig i Italia, hevder at etruskerne representerer en urbefolkning i Etruria. De henviser til at det ikke er noe brudd i kulturutviklingen i denne landsdelen fra Villanova-kulturen til den etruskiske perioden. Men et fremmed innslag med orientalske kulturformer har siden virket sterkt inn på dette befolkningssubstratet og skapt den etruskiske blandingskulturen.

Andre forskere hevder at det etter all sannsynlighet er en kjerne av sannhet i den antikke tradisjonen (som berettes av Herodot) hvor den ene halvdelen av det lydiske folket under kongesønnen Tyrsenos var dratt over havet til umbrernes land som følge av hungersnød i Lydia. Den antikke beretningen om en samlet innvandring kan vanskelig være riktig; i så fall antar man at tidlige etruskere kom i mindre flokker gjennom et lengre tidsrom, som et resultat av en ekspansjon vestover fra det opprinnelige hjemmet ved Lilleasias vestkyst. Av enkelte greske forfatteres omtaler fremgår det at det bodde tyrsenere i den nordlige delen av Egeerhavet. En berømt innskrift fra øya Lemnos fra ca. år 600 fvt. er på et språk som ligner etruskisk. Allerede meget tidlig må de også ha dratt sørover til Afrikas nordkyst om man kan stole på den tidligere nevnte egyptiske innskrift fra 1200-tallet fvt., hvor etruskerne omtales som «folket fra øyene i nord».

Etruskernes kjerneområde var landskapet mellom Apenninene og Det tyrrhenske hav, nord og vest for elven Tevere (Tiber). Fra dette opprinnelige området foregikk det under etruskernes storhetstid på 600- og 500-tallet fvt. en ekspansjon nordover mot Posletta og Sør-Tirol, sørover mot Campania til Capua. Etruskerne var da det herskende folk på Apenniner-halvøya.

Også Roma stod en tid under herredømme av konger som tilhørte den etruskiske ætt tarquiniene; fordrivelsen av denne ætten er blitt regnet som en romersk oppstand mot etruskerveldet. Etruskernes maktstilling ble i nord alvorlig rokket ved gallernes innvandring i ca. 400; i sør led de flere nederlag i kampen mot de greske kolonister (særlig slaget ved Kyme i 474 fvt.). Det var skjebnesvangert da romerne beseiret den etruskiske byen Veii i 396, for dette innledet erobringen av de etruskiske byer på 200-tallet, inntil området under Augustus var helt latinisert.

Etruskerne dannet ingen politisk enhet; det eksisterte bare en konføderasjon av vesentlig religiøs art mellom i hovedsak 12 selvstendige byer. Tarquinii (Tarquinia) var den mest betydningsfulle. På Posletta lå en annen gruppe, blant andre Mantova og Felsina ved Bologna. En tredje gruppe fantes i Campania, blant andre Capua, Nola, Pompeii, Sorrento.

De enkelte bysamfunnene ble i den eldste tiden styrt av konger (latin lucumo) men senere, fra cirka 500 fvt., av årlig vekslende embetsmenn. Samfunnsformen hadde et utpreget aristokratisk tilsnitt. Kvinner inntok, i motsetning til gresk og romersk skikk, en fremtredende plass i samfunnslivet.

Språket

Cippo Perugino/Cippus Perusinus
Cippo Perugino/Cippus Perusinus (cippusen fra Perugia) har 46 linjer med tekst på etruskisk. Steinen er antakelig fra 200-tallet fvt. Den ble funnet i 1822.
Av /Museo Archeologico Nazionale dell'Umbria.
Lisens: CC BY SA 4.0

Språket deres kalles etruskisk og er ikke i familie med andre kjente språk. Sannsynligvis er det i hovedsak et ikke-indoeuropeiske språk, med islett av italisk og egeisk. En del etruskiske innskrifter er bevart og kan leses ettersom det er skrevet i et gresk alfabet. De lar seg imidlertid vanskelig forstå ettersom vi ikke kjenner språket, dets vokabular og grammatikk.

Kunst

Mars de Todi
Mars fra Todi (400-tallet) er en kjent etruskisk skulptur i bronse.
Av /Foto: Jean-Pol Grandmont.
Lisens: CC BY SA 3.0
etruskisk
Etruskisk speil med innskrift. Utstilt ved Museo Nazionale Etrusco di Villa Giulia i Roma i Italia.
etruskisk
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Kunst knyttet til gravplassen og helligdommen har vært det mest fremtredende trekk hos etruskerne. Hvor mye kulturelt arvegods de brakte med seg fra Lilleasia, er ennå ikke ferdig utforsket. På enkelte områder, som i den eldste statuettkunst og de eldste gravformer, kan man finne tilknytningspunkter til kulturer i det nordvestlige Lilleasia. Av stor betydning for utviklingen av etruskisk kunst var greske impulser i forbindelse med en rik import av gresk kunsthåndverk. På enkelte områder har likevel deres kunst utviklet seg selvstendig.

Arkitektur

Urbaniseringen av Mellom-Italia i andre halvdel av 600-tallet fvt. skapte forutsetningene for en differensiert arkitektur. Utviklingen i sør, der den vulkanske tuffen var et utmerket bygningsmateriale, skilte seg teknisk fra den i kalkstensområdet i nord. Tuffen var enkel å sage i blokker.

I byggingen og utsmykkingen av de dødes boliger viste etruskerne stor omhu. Etruskiske graver finnes særlig i Caere, Tarquinia, Orvieto og Veii. Man hadde flere gravformer: arkaiske tumulusgraver fra 500-tallet fvt. var sirkelrunde og opptil 30 meter i diameter, dekket av en jordhaug. Podiet som bærer gravhaugen er delvis hugd ut av klippen, delvis bygd av tuffblokker. Gangen som leder til det underjordiske gravkammeret er dekket av et falsk, overbygd hvelv. I sør (Veii, Caere, Tarquinia) ble gravkamrene vanligvis hugd ut i fjellet. I nord (Vetulonia, Populonia) ble de bygd i kalksten med overbygd hvelv. Det ekte hvelvet forekom sporadisk i etruskisk arkitektur fra og med 200-tallet fvt. i graver og porter.

Privathus er rekonstruert fra utgravningene av Acquarossa, San Giovenale (600–500-tallet fvt.) og Marzabotto (400-tallet). De hadde vanligvis vegger med bjelker på steingrunn. Mellomrommene mellom bjelkene ble fylt med tegl og leire. Taket var gjerne et saltak med tegl, iblant med terrakottaelementer med malt eller plastisk utsmykning. I Marzabotto fant arkeologer hus som av enkelte forskere regnes som forløper for det romerske atriumhuset.

Allerede omkring år 600 fvt. forekom monumentalarkitektur, blant annet portikoer antagelig påvirket av den greske stoa. Disse kunne være enkle, to i vinkel eller fire lengder omkring en lukket kvadratisk plass. Først et stykke inn på 500-tallet finner vi eksempler på det etruskiske (italiske) templet med tredelt cella, åpen søylehall på inngangsiden og rik terrakottautsmykning, en forløper for den romerske tempelarkitekturen. Trekonstruksjoner på et underlag av stein (podium) var vanlig. Hvelvkonstruksjonen tilhører også det etruskiske arvegods i romersk arkitektur. Den er likevel ikke en oppfinnelse av etruskerne, som det tidligere har vært hevdet, men er antagelig et kulturlån fra Midtøsten.

Av etruskernes byanlegg er lite bevart; de var gjerne anlagt på høyder med bratte skrenter, med befestninger bare på særlig utsatte punkter. Bymurer ble først vanlig på 300- og 200-tallet, som en følge av trusselen fra gallerne og den økte motsetning mellom etruskerne og Roma. Kjent er muren og porten i Volterra (300-tallet fvt?), Veii med murer, tempelanlegg, videre bymurer i Fiesole og Cosa (Ansedonia).

Det mest imponerende eksempel på etruskisk murteknikk er merkelig nok den 7 kilometer lange Serviusmuren i Roma (378–353 fvt.), best bevart er muren omkring Falerii Novi fra slutten av 200-tallet. Etruskerne var også dyktige vei- og vannbyggere. Deres tekniske kunnskaper om vannledninger, drenerings- og kloakksystemer ble overtatt og videreutviklet av romerne.

Utforskning av byer og boplasser ble i utgangspunktet drevet i beskjeden utstrekning. Man var mest opptatt av de rike gravfunnene. Men i tiårene etter 1956 har det svenske arkeologiske institutt i Roma innrettet sin feltarkeologiske virksomhet på utforskning av byer og boplasser i bevisst opposisjon mot den konsentrasjon om gravene som har preget etruskisk arkeologisk forskning.

Billedkunst

Etruskisk kriger
Etruskisk skulptur av en kriger, funnet nær Viterbo.
Av /Louvre Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0

Steinskulpturer er sjeldne innen etruskisk kunst, mens bronse og især terrakotta ble mye brukt. Av terrakottautsmykning i form av figurrelieffer eller geometriske mønstre, malt i livlige farger, er det funnet tallrike rester. På grunn av materialets skjørhet er imidlertid bare et fåtall statuer bevart i sin helhet. Kjente verker er Apollon fra Veii (ca. 500 fvt.), Mars fra Todi (400-tallet, begge påvirket av den samtidige greske skulptur) og den såkalte Kriger fra Capestrano (500-tallet). Også bronse ble brukt til større skulpturarbeider, mest kjent er L'arringatore (taleren). Muligens er også den kjente kapitolinske ulvinne et etruskisk arbeid. Tallrike andre bronsestatuetter er ofte av høy kvalitet.

Til gravkunsten hører også sarkofager, som er funnet i stort antall i stein eller terrakotta med den eller de avdøde fremstilt på sarkofaglokket, på sidene figurscener i relieff. Alminnelige er også aske-urner, ofte av alabast og med samme form som de store sarkofagene. Ansiktsfremstillingen kan nærme seg en realistisk gjengivelse, som gjør etruskerne til romernes forløpere hva portrettkunsten angår.

Det finnes tallrike freskomalerier i gravene ved Tarquinia, Cerveteri og Veii, vesentlig fra 500- og 400-tallet, tydelig påvirket av gresk kunst. Maleriene er dels tatt fra hverdagslivet, dels fra gresk mytologi eller etruskernes egen demonverden og dødsrike, ofte med uhyggelige og bloddryppende opptrinn. Menneske- og dyretegninger er vanligvis sterkt stilisert, fargene går mest i rødbrunt og blått.

Kunsthåndverk

Etruskernes gullsmedkunst viser mesterverker i granulerings- og filigranteknikk. Særlig kjente er også en rekke bronsespeil.

Religion

Gravkunsten, særlig gravmaleriet, gir oss et visst innblikk i etruskernes religion. En annen viktig kilde er her de inngraverte bilder på bronsespeil. I etruskernes panteon samles en rekke gudeskikkelser av meget forskjellig opprinnelse. Fra sitt hjem i Lilleasia kan de ha medbrakt en rekke gudenavn, som ikke viser noen likhet med semittiske, greske eller italiske navn, for eksempel Tinia omtrent svarende til Jupiter.

Senere synes etruskerne å ha opptatt andre guddommer, av greske for eksempel Aplun = Apollon og Hercle = Herakles, og mange romerske som Uni = Juno, Menerva = Minerva, Mars som vegetasjonsgud (ikke krigsgud), Nethuns = Neptunus, Fufluns = Dionysos.

Karakteristisk for etruskernes religion var det detaljerte system for iakttagelsen av lynet, fuglenes flukt og offerdyrs innvoller, særlig leveren, for å få vite gudenes vilje. Denne spådomskunst, etrusca disciplina, som ble utøvd av et eget presteskap, haruspices, gikk senere i arv til romerne, hvor den spilte en viktig rolle.

Etruskernes betydning

Kontakten med etruskerne har vært av stor betydning for romerne. Tallrike trekk i romersk kultur, sed og skikk er av etruskisk opprinnelse eller i hvert fall overtatt gjennom dem; eksempler er allerede nevnt på så forskjellige områder som arkitektur og religion. Videre kan det nevnes at selve navnet Roma og navnene på de tre eldste romerske stammene antagelig er av etruskisk opprinnelse, og flere fornemme patrisierfamilier påstod å være av etruskisk ætt, for eksempel Maecenas. Romerne overtok også fra etruskerne alfabetet, kalenderen, skikken med gladiator-kamper og forskjellige verdighetstegn, som sella curulis, toga praetexta og liktorenes fasces.

Etruskerne hadde en stor evne til å oppta og utnytte fremmede kulturimpulser. Sin historiske betydning får de derfor særlig som kulturformidlere. Særlig spilte de en viktig rolle som forbindelsesledd mellom Hellas og Roma.

Etruskiske samlinger

Etruskiske samlinger finnes innen det egentlige etruskiske område (Bologna), i Roma (Vatikanet, Villa Giulia, Museo Pigorini) og for øvrig i de fleste av Europas større museer. Betydelige samlinger finnes for eksempel i København (Ny Carlsberg Glyptotek og Nationalmuseet).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barker, Graeme & Tom Rasmussen: The Etruscans, 1998, isbn 0-631-22038-0
  • Spivey, Nigel: Etruscan art, 1997, isbn 0-500-20304-0
  • Torelli, Mario (red.) The Etruscans , 2001
  • Turfa, Jean M. (red.) The Etruscan World , 2013

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg