Esseerne var en jødisk religiøs gruppe (sekt) som vokste frem i midten av det andre århundre før vår tidsregning og forsvant i 68 evt., i forbindelse med den første jødiske krigen mot romerne (66–70 evt.). Svært mange forskere knytter i dag esseerne til samfunnet i Qumran og til Dødehavsrullene, men det er ikke enighet om hvorvidt Qumransamfunnet var representativt for alle esseerne, eller om medlemmene var en mindre undergruppe.
esseerne
Fra utgravningsområdet i Qumran
Av
Bukvoed.
Lisens:
Mikve, rituelt bad i Qumran
Av
Dr. Avishai Teicher/Israel Pikiwiki.
Lisens:
Kilder
Vår kunnskap om esseerne var lenge hovedsakelig basert på antikke forfattere som den jødiske forfatteren Josefus (37–100 evt.) og den jødiske filosofen Filon (29 fvt.–50 evt.). Josefus gir beskrivelsene av esseerne mer plass enn beskrivelsen av både fariseerne og saddukeerne, til tross for at de ikke deltok i samfunnslivet som de andre. Han beskriver både organiseringen av samfunnet og dets trosforestillinger og ritualer.
Ifølge Josefus skal gruppen ha omfattet rundt fire tusen personer som bodde i små samfunn rundt om i landet. Mens andre jødiske grupper på denne tiden holdt til i Jerusalem, og deltok i både det religiøse og politiske liv, skal esseerne ha tatt avstand fra prestene i Jerusalem og den offisielle tempelkulten.
Dødehavsrullene
Den best bevarte av Dødehavsrullene
Del av Jesajarullen
Av
Ardon Bar Hama.
Lisens:
Med funnet av Dødehavsrullene i årene 1947 til 1956, fikk forskerne ny kunnskap. Det ble raskt en utbredt oppfatning at en av esseernes viktigste bosetninger var i Qumran, ved Dødehavets nordvestbredd om lag 15 km syd for Jeriko, og at Dødehavsrullene utgjør deres bibliotek. Den romerske forfatteren Plinius den eldre (23/24-79 evt.) plasserer også en gruppe esseere på Dødehavets vestside.
Sammenkoblingen mellom Dødehavsrullene, Qumran og esseerne blir også begrunnet med at esseernes ideer, og tekstene funnet i Qumran, har mange likheter. En av rullene, Samfunnets regel, inneholder regler som stemmer godt overens med det Josefus beskriver. Betegnelsen esseer forekommer imidlertid ikke i noen av tekstene. Tekstene bruker heller uttrykket «Sadoks sønner», noe som kan tyde på en opprinnelig forbindelse med saddukeerne. Det er heller ingen enighet om hvorvidt alle tekstene stammer fra samme religiøse gruppe.
Ifølge opplysninger fra Dødehavsrullene (Damaskusskriftet), skal sektens første leder ha vært en prest som blir omtalt som Rettferdighetens lærer. Ifølge denne fremstillingen trakk esseerne seg tilbake fra Jerusalem etter den, etter deres mening, urettmessige utnevnelsen av en de omtaler som «Den onde presten», som kan ha vært hasmoneeren (makkabeeren) Jonatan eller eller hans bror Simon. Disse tjente som yppersteprester i tempelet i Jerusalem, uten å være av «riktig» avstamning. Noe senere skal sekten så ha opprettet et eget samfunn i Qumran. Tidsrommet passer godt med det Josefus oppgir.
Samfunnet
Ifølge Josefus var esseersamfunnet strengt organisert og inndelt i grupper. Et særlig skille gikk mellom prester og legfolk, og bare menn kunne være fulle medlemmer. Etter en tre års innvielse og prøvetid måtte medlemmene avgi løfte om ikke å røpe samfunnets hemmelige lære for utenforstående. De som ikke fulgte de strenge levereglene, ble ekskommunisert.
All eiendom ble overgitt til fellesskapet. Samfunnet forsørget seg selv gjennom forskjellige aktiviteter, som landbruk og produksjon av bruksgjenstander. Dagliglivet synes å ha vært gjennomregulert av lover og forskrifter.
Det hersker heller ingen faglig enighet om hvorvidt alle medlemmene levde i sølibat. Det er kjent at esseere også hadde barn. Det er mulig at menn levde i sølibat først på sine litt eldre dager. Esseerne tilstrebet rituell renhet, og rituelle bad ser ut til å ha vært en viktig del av kulten. Å besøke et rituelt bad, mikve, var derfor en viktig del av tilværelsen. Det er funnet mange slike bad (mikve) fra denne tiden, også i Qumran. Enkle hvite klær skulle fremheve likhet og nøysomhet. Esseerne skal også ha vært spesielt nøye med en streng overholdelse av sabbaten. De feiret rituelle måltider og gudstjenester, men deltok ikke i kulten i tempelet i Jerusalem, som i deres øyne var vanhelliget. Josefus gir et bilde av et fredelig samfunn, men tekstene fra Qumran gir et noe annerledes bilde.
Qumransamfunnet
Tekstene fra Dødehavet viser at Qumransamfunnets selvforståelse var sterkt eskatologisk. De anså verden for å være styrt av både gode og onde krefter, som begge brukte engler for å oppnå sine formål. Først i endetiden ville det gode oppnå en endelig seier. De mente at dommedag og verdens undergang var nær og ville innledes med voldsomme kamper. I endetiden ville det komme to messiaser, en fra kongs Davids slekt som skulle styre landet og en av presteslekt (kohen) som skulle ha ansvar for offerkulten i tempelet. Vi vet ikke noe sikkert om hvorvidt dette vanlige oppfatninger blant esseerne generelt, og forestillingene nevnes ikke hos Josefus.
Qumransamfunnet hadde også utviklet sin egen kalender. I motsetning til den vanlige jødiske månekalenderen, var denne kalenderen inndelt etter solen. Året hadde tolv måneder, med tretti dager hver. Det var fire årstider, alle adskilt med én dag som ikke telte med i noen av dem. Året hadde derfor 364 dager. Helligdagene falt på samme dag hvert år, ulikt det som ellers er tilfelle i den jødiske kalenderen. Heller ikke her er det enighet blant forskere om hvorvidt esseere utenfor Qumran også brukte denne kalenderen.
Esseernes betydning
Jødedom
Esseerne er av stor interesse for studiet av jødedommen i denne perioden. Dødehavsrullene er de tidligste etterbibelske jødiske tekstene vi kjenner. Siden mange av esseernes ideer later til å vært forskjellige fra det som oftest blir ansett som vanlige jødiske forestillinger på denne tiden, har den nye kunnskapen om esseerne reist mange spørsmål. Ifølge Josefus trodde esseerne på predestinasjon og ikke på menneskets frie vilje. De skal også ha trodd på sjelens udødelighet, ulikt fariseerne som utviklet en tro på at både kropp og sjel skulle gjenforenes.
Utgravningene i Qumran har likevel frembragt gjenstander, som bønneremmer (tefillin) som brukes i forbindelse med bønneritualer i rabbinsk jødedom. Flere tekster viser også likheter med de tidlige rabbinernes (tannaim) tekster og ritualer (Schiffman). Flere jødiske forskere mener nå at esseernes ideer kanskje hadde større utbredelse enn man hittil har trodd, og at de representerte en større retning innen jødedommen, på linje med fariseerne og saddukeerne.
Kristendom
Likheter med tidlig kristendom har også vært av stor interesse for forskningen. Mange av esseernes ideer, som fattigdom, renhet, predestinasjon, eskatologi og messianisme fikk stor betydning i tidlig kristendom. Det har derfor vært reist spørsmål om hvorvidt døperen Johannes eller Jesus kan ha hatt kontakt med esseerne.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Davies, P.R.; Brooke, G.J.; Callaway, P.R.: The Complete World of the Dead Sea Scrolls. Thames and Hudson, London 2002.
- Elgvin, Torleif (Red. og innledende essay): Dødehavsrullene. I serien: Verdens hellige tekster. Bokklubben 2004.
- Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig . Redigert av Paul. L. Mayer. Bokklubben 1999.
- Josefus: Den jødiske krig. Oversatt og gjendiktet av Bente Lassen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Aschehoug 2002.
- Silberman, N.A.: The Hidden Scrollls: Christianity, Judaism and the War for the Dead Sea Scrolls. Putnam´s, New York 1994.
- Schiffman, Lawrence., H.: Qumran and Jerusalem. Studies in the Dead Sea Scrolls and the History of Judaism. William B. Erdmans Publishing, Grand Rapids, Michigan/Cambridge, UK 2010.
- Ullman-Margalit, Edna: Spotlight on Scroll Scolars. Disecting the Qumran-Essene Hypothesis. I BAR (Biblical Archaeology Review), March/April 2008.
Fagansvarlig for Jødedom
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.