kortere avhandling på prosa hvor det subjektive preg og den stilistiske utforming er mer vesentlig enn den saklige, vitenskapelige behandling av emnet. Essayistikken er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen.
Historikk
Sjangeren ble utviklet i Europa mot slutten av renessansen. Franskmannen Michel de Montaigne (Essais, 1580) innførte begrepet, som straks etter ble brukt av Francis Bacon (Essays, 1597). Historisk sett kan sjangeren betraktes som en videreutvikling av antikkens prosa-epistler og av den livsvisdomslitteratur som bl.a. Seneca dyrket. Karakteristisk for essayistisk prosa er bruken av sitater og allusjoner, vekten på ironi og paradoks, antitetiske konstruksjoner og slående metaforbruk. En spesiell variant av essayet, med vekt på det praktiske og fornuftige, oppstod som en følge av borgerskapets fremvekst og opprettelsen av tidsskrifter. Særlig kjent her er Addison, Steele og Johnson på 1700-tallet. Holbergs Moralske Tanker (1744) fortjener også å nevnes. Sjangeren ble ført videre på 1800-tallet av De Quincey, Lamb, Macaulay, Hazlitt, Carlyle, Emerson m.fl. i en mer subjektiv form med vekt på livsvisdom og ofte med tilknytning til litteraturkritikk. Nettopp innenfor litteraturkritikken har essayet fortsatt å blomstre, kanskje spesielt innenfor den impresjonistiske grenen. Men essayet anvendes også som betegnelse på mindre avhandlinger av estetisk, politisk, sosial eller historisk art.
I Norden er Brandes, Kjær, Kinck, Heiberg, Krog o.fl. ivrige dyrkere av essayformen.