De eldste bevarte iranske innskrifter stammer fra akemenide-tiden, 500–300-tallet f.Kr. Skriften er en modifisert kileskrift; teksten er på gammelpersisk, dvs. dialekten i provinsen Parsa (nå Pârs eller Fârs) i det sørvestlige Iran, ofte også på akkadisk og elamittisk. De viktigste innskriftene er fra Dareios 1s og Xerxes' tid (522–465 f.Kr.). Særlig berømt er den store Behistun-innskriften, hvor Dareios 1 forteller om sin kamp for å vinne kronen. Tydningen av de gammelpersiske innskrifter gav nøkkelen til den babylonske kileskrift og la grunnlaget for assyriologien.
Fra arsakidisk og sasanidisk tid har vi betydelige innskrifter i arameisk skrift både på mellompersisk og partisk, foruten på gresk og arameisk. Det er også funnet innskrifter på forskjellige iranske språk i Sentral-Asia (sogdisk, khotansakisk, khvarezmisk, baktrisk). Skriftsystemene er av semittisk, gresk og indisk opprinnelse. Vår tids fremste ekspert på iransk epigrafikk er utvilsomt nordmannen Prods Oktor Skjærvø, professor ved Harvard University.