elektrisitet – samfunnsmessig betydning. Elektrisk energi er vår mest anvendelige form for energi. Den er lett å overføre fra et sted til et annet og er også lett å produsere ved hjelp av andre energikilder. Vårt samfunn er helt avhengig av elektrisiteten, og svikt i forsyningen lammer hele samfunnsmaskineriet. Det er bare i fremkomstmidler elektrisiteten ennå ikke dominerer. De fleste fremkomstmidlene unntatt tog, trikk o.l. drives med forbrenningsmotorer. Det forskes imidlertid på elektrisitet som alternativ, se elektrisk bil.
Elektrisitet i industrien
Elektrisk energi er foruten som drivkraft for maskiner o.l., grunnlaget for mange viktige industrielle prosesser. I Norge har dette vært den viktigste kilden til industrivirksomhet før funnet av petroleum, se Norge (industri). Se også elektrisk maskin, elektrisk industriovn og elektrometallurgisk industri.
Historikk
Bruk av elektrisitet til industrielle formål, elektroteknikken, utviklet seg selvstendig ved siden av den vitenskapelige elektrisitetsforskning. De første elektromotorene ble fremstilt av Faraday og Ampère (1821–23), og de første dynamoene 1831 av Dal Negro og H. Pixii. Den første elektriske telegraf ble anlagt 1837 av C. F. Gauss og W. E. Weber, mellom det fysiske institutt og det astronomiske observatorium i Göttingen. Davy eksperimenterte med den elektriske lysbue 1821, og J. B. L. Foucault innførte buelampen for det store publikum ved førsteoppførelsen av G. Meyerbeers «Profeten» i Paris 1846, da han leverte strøm til den oppgående sol på scenen fra et batteri av bunsenelementer. Denne måten å fremstille strøm på var imidlertid så dyr at det ikke kunne bli tale om noen større anvendelse.
Gjennombruddet i sterkstrømsteknikken kan dateres fra 17. jan. 1867, da Werner Siemens i Berlinakademiet meddelte prinsippet for sin dynamo-elektriske maskin, som med ett slag åpnet veien til å fremstille billig elektrisk strøm.
I svakstrømsteknikken kom telefonen (A. G. Bell 1875, D. Hughes 1878). På 1900-tallet har radioteknikken, som går tilbake til G. Marconis forsøk 1897, og de mange slags anvendelser av elektroner og elektronstråler i elektronikken kommet til. Elektrokjemien kan føres tilbake til Davys fremstilling av metallisk natrium og kalium 1807, men det teoretiske grunnlaget ble først skapt ved Faradays elektrolytiske lover 1833. Galvanoplastikken (M. Jacobi 1837), akkumulatoren (G. Planté 1860), elektrolytisk raffinering av kobber (Siemens & Halske), fremstilling av aluminium i stor målestokk, karbid m.m. og Birkeland-Eydes salpeterprosess (1904) betegner også trinn i utviklingen.
