Hesteskoneser er en familie i ordenen flaggermus. Dette er en av de største familiene, med 104 arter i én slekt (Rhinolophus). Som navnet antyder, er et av deres fremste kjennetegn hesteskoformete hudfolder rundt neseåpningene. I sin ekkolokalisering bruker de lydbølger med en konstant frekvens som sendes ut gjennom nesen. Det finnes fem arter av hesteskoneser i Europa, men ingen i Skandinavia.
Neseflikene er de mest komplekse man finner hos flaggermus (se også flaggermus). Sammenligningen med en hestesko er kanskje ikke helt god, de ser mer ut som to halvsirkler. Over disse troner et «spyd» som også er komplekst utforma, og som stikker opp fra nesen mellom øynene.
Ørene er store ved at de er brede og runde. Tragus mangler helt. Utformingen av nesefliker og ører varierer mellom artene, det samme gjør kroppsstørrelsen, noe som kan brukes til artsbestemmelse. Øynene er ganske små. Vingene er korte, men brede, noe som gir svært god manøvrerbarhet. Hunnen har to spener, men utvikler også to falske spener som ungen kan henge seg fast i når moren flyr.
Hesteskoneser har brede vinger for god manøvreringsevne, og de jakter ofte i tett skog. De jakter både ved å plukke insekter direkte fra vegetasjon, ved å henge i ro og vente på at et insekt flyr forbi eller ved å fly langsomt nær bakken. Flygende insekter fanges gjerne med en vinge.
De fleste artene lever i tropiske strøk, rundt 15 arter lever i tempererte strøk. Sistnevnte går i dvale om vinteren, men også flere tropiske arter kan bruke midlertidig dvale. De fleste artene holder til i grotter og huler, noen ganger også i trehull, løvverk og bygninger. De danner sjelden store kolonier og henger alltid fritt. I kvile folder de gjerne vingene rundt kroppen, hunner med små unger inni.
Hunnen føder én enkelt unge etter en drektighetstid på rundt sju uker. Hesteskoneser blir sjelden mer enn 6-7 år gamle, men noen kan bli 24 år eller mer.
Lyden sendes ut gjennom nesen med konstant frekvens. Ulike arter opererer på forskjellige frekvenser, mellom 60 og 120 kHz. Hver enkelt lyd varer mellom 50 og 100 millisekunder. Dette er svært kort tid, men likevel mye lengre enn lydene hos de fleste andre flaggermus. Ekkoet kommer tilbake på en frekvens som er litt forskjellig fra det utsendte ropets frekvens (Doppler-endret frekvens av ekkoet), noe som tillater at de to overlapper i tid. Hesteskonesene er derfor unike ved at de roper og lytter samtidig. De er også godt i stand til å skille mellom målekkoet og masse støyekko fra omgivelsene.
Hesteskonesene bruker de kompliserte hudfoldene rundt nesen til å fokusere lyden til en smal stråle. Denne sveiper de fram og tilbake over omgivelsene, ofte mens flaggermusen henger etter bakbeina. Hesteskoneser har et spesielt føyelig hofteledd. Dette gjør at de kan vri seg rundt mens de henger, dermed kan de «skanne» omgivelsene med lydstrålen. Når et insekt oppdages, hiver flaggermusen seg ut på jakt etter det. Når flaggermusen nærmer seg byttet, skifter den til korte, frekvensmodulerte lyder for å samle mer detaljert informasjon om det.
Hesteskoneser har en vid utbredelse gjennom Eurasia, fra Portugal til Japan, dessuten gjennom store deler av Afrika og i det østlige Australia. Fem arter lever i Europa, men ingen i Skandinavia. Tretten arter er trua av utryddelse (IUCN): 1 CR, 6 EN, 6 VU. Ødeleggelse av skoger og forstyrrelser på oppholdsstedene er de største truslene. Mange arter er vanskelige å identifisere og lever skjult, det er årsakene til at stadig nye arter oppdages.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.