eksterritorialrett

Eksterritorialrett er rett til uavhengighet av lover med mer i det land hvor man oppholder seg. Eksterritorialrett kalles også diplomatisk immunitet.

Fra regelen om at en stat har jurisdiksjonkompetanse over alle som oppholder seg i landet, gjelder unntak for personer som etter folkeretten nyter eksterritorialrett. Slike personer kan som hovedregel ikke stevnes for statens domstoler eller dras til ansvar for lovovertredelser, og er i personrettslige spørsmål undergitt sitt hjemlands lov; de er fritatt for personlige skatter og avgifter og med visse begrensninger også indirekte skatter som toll og omsetningsavgift (Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem av 18. april 1961).

De personer som etter folkerettslig sedvanerett eller særlige traktatbestemmelser har krav på eksterritorialrett, er først og fremst:

• A) Fremmede statsoverhoder under midlertidig opphold i et annet land med ledsagere og tjenere.
• B) En fremmed stats diplomatiske representasjon, både dens sjef og øvrige medlemmer med familie og tjenere, for så vidt de ikke er borgere av mottagerstaten. Stasjonssjefens bopel (ministerhotellet) og embetskontorene nyter en særlig beskyttelse; politiet kan ikke trenge inn der.
• C) Avdelinger av hær og luftvåpen som oppholder seg i et annet land, og besetningen på krigsskip i fremmede havner;
• D) Delegerte og tjenestemenn ved FN, FNs særorganisasjoner og en rekke andre internasjonale organisasjoner og institusjoner.

Den eksterritorialrett som beror på traktat kan være absolutt eller mer eller mindre begrenset. Formålet med de folkerettslige regler om eksterritorialrett, som særlig har praktisk betydning når det gjelder diplomatiet, er dels å hindre internasjonal friksjon og konflikter, dels å sikre at internasjonale organisasjoner og fremmede lands utsendinger i trygghet og uten innblanding av mottagerstatens myndigheter skal kunne utføre sine funksjoner.