planteslekt i sypressfamilien, trær og busker. 60 arter på den nordlige halvkule. I Nord-Europa bare én art, vanlig einer, brisk, brake, J. communis. Det er en busk eller et lite tre med sylspisse nåler som sitter i 3-tallige kranser på kvisten. Blomstene er enkjønnet, hannblomstene på én busk, hunnblomstene på en annen. Einebæret er en bærkongle dannet av tre skjell som er vokst sammen. Første og andre sommeren er det grønt, men ved modningen den derpå følgende vinter får det et blått overtrekk av utskilt voks.
Utbredelse
Einer er det bartre som har den største utbredelse på Jorden. I Norge er den vanlig i skogen og på tørre bakker til langt opp i fjellet, i Jotunheimen til 1730 moh. På fjellet er den liten og krypende og med korte nåler, J. communissubsp.alpina, også kalt var. montana, i lavlandet kan den få treform, var. suecica. 10–12 m høye trær er kjent flere steder i Norge, den høyeste som er registrert her i landet er Glenne-eineren i Idd (17 m). Einer kan bli svært gammel, i Nord-Finland er det funnet et eksemplar som var 1070 år gammelt. I middelhavslandene vokser flere arter med små, skjellformede nåler. Hit hører sevenbom, J. sabina, dessuten middelhavseineren, J. oxycedrus, og blyanttre, J. virginiana.
Egenskaper
Yteveden er lys, kjerneveden er gråbrun med litt rødskjær, finfibret og meget tettvokst og jevn. Den har en egen karakteristisk, sterk kamferlukt. Densitet ved 15 % fuktighet ca. 0,64 g/cm3. Krympingen er middels. Veden tørker langsomt og med bare en liten tendens til sprekker. Einer gir ganske sterkt virke, det er bøyelig, men uten særlig spenst. Treet gir kun små dimensjoner, men holdbarheten er meget god, og den særegne lukten gjør den resistent mot insekter. Det er lett å bearbeide.
Bruk
Einebærene brukes i medisinen og som smakstilsetning til brennevin (gin, genever). Einebær passer godt i sauser, til vilt, grønnsaker og silderetter. I toppen av kvistene har einer ofte galler. De er fremkalt av einergallmygg, og består av tre oppsvulmede nåler. Slike galler har vært brukt i folkemedisinen, de kalles klumsekorn eller tauvrebær. Avkok av einerbar (briskelåg) brukes til ølbrygging og til å rense trekjøreler med. I gamle dager var det skikk å strø hakket einerbar på nyskurte gulv, spesielt i fjellbygdene og på setrene. Basten har vært brukt til rep og matter. Veden brukes til gjerde- og hesjestaur, til smørkjerner og til kjøreler der lukten ikke har noen betydning.
I folketroen
I folketroen har einer spilt en større rolle enn kanskje noe annet tre. Treformede eksemplarer ble mange steder ansett for hellige, og særlig fornemme personer ble brent på bål av einer. I folkemedisinen brukte man einebær mot mageverk, tannverk og urent blod, og de badet i einelåg mot feber og gikt. Einerbark var godt mot ormebitt, einebær var vernemiddel mot djevelen og underjordsfolk, og noen steder fikk lammene einerbær før de ble sluppet på fjellet om sommeren; da tok ikke reven dem.