eiendomsrett

eiendomsrett, rettsbeskyttet adgang til å råde over en ting på alle måter som ikke er forbudt ved lov eller strider mot rettigheter som ved særlig adkomst er hjemlet andre enn tingens eier; den viktigste av alle formuesrettigheter. Rådighetsretten omfatter både rettslige disposisjoner (rett til å selge, pantsette osv.) og faktiske disposisjoner (rett til å grave, hogge osv.).

I overført betydning tales om litterær, kunstnerisk og annen ideell eiendomsrett. Dette er ikke eiendomsrett i egentlig forstand, men lovbeskyttet enerett for opphavsmannen til å råde over visse åndsprodukter, f.eks. forfatter- og kunstnerrett, rett til patent og varemerke.

Et av eiendomsrettens mest karakteristiske trekk er dens elastisitet: Eierens rådighetsrett kan på et gitt tidspunkt være innskrenket som følge av andres rettigheter, f.eks. panterett, leierett, servitutter, grunnbyrder o.l., men så snart disse rettigheter faller bort, utvider eiendomsretten seg av seg selv. Selv om eiendomsrådigheten på grunn av slike innskrenkninger i øyeblikket kan være redusert, er det derfor alltid av interesse å fastslå hvem som er eier.

Hvor rådigheten fra gammelt er delt mellom flere, kan det være vanskelig å avgjøre hvem som er eier (forskjellige personer har retten til løvtrær, bartrær og beite i en skog). Spørsmålet kan få interesse f.eks. når det blir aktuelt med en ny bruk som ingen tidligere har utøvd. Hvem som her skal ansees som eier, må avgjøres konkret under hensyntagen til lokal rettsoppfatning og historisk utvikling av bruksforholdene.

Den private eiendomsrett er grunnlaget for nåtidens økonomiske liv i den vestlige verden, selv om det i flere land har foregått en delvis nasjonalisering. Dens hjemmel er, som alle andre rettigheters, å søke i loven. Så langt den anerkjennes av den gjeldende rettsorden, så langt rekker den. Graden av privat eiendomsrett i et samfunn har alltid vært et viktig politisk stridstema og har vært en konstituerende sak for mange politiske partier.

Lovbestemte begrensninger i eiendomsrett

Loven kan bestemme at visse ting for fremtiden ikke skal være undergitt privat eiendomsrett, og den kan oppstille begrensninger i eierens rådighet. Slike lovbestemmelser må likevel etter norsk forfatning ikke på en urimelig måte gjøre skår i bestående private rettigheter; finner domstolene at det i denne henseende er begått overgrep, kan forholdet bli bedømt som ekspropriasjon og full erstatning må ytes (Grl. § 105).

Nyere norsk lovgivning har i betydelig utstrekning benyttet seg av denne adgang til å begrense eiendomsrådigheten, særlig over fast gods. Viktige bestemmelser av denne art finnes i lovgivningen om jord og skog, naboloven, veiloven, plan- og bygningsloven o.a. Hensikten med slike lovforskrifter er å tilgodese en større krets, allmennheten eller kommende slekter, i kollisjon med den enkelte eiers mer egoistisk bestemte individualinteresse.

Skoglovgivningen setter f.eks. forbud mot påhefte av visse bruksrettigheter som erfaringsmessig er særlig ødeleggende for skogen. Jordloven fastsetter at dyrket jord skal holdes i hevd og ikke uten tvingende grunn må brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon; i henhold til lov om naturvern kan Kongen bestemme at områder skal være fredet når dette ansees ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner, eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart osv. I denne forbindelse må også nevnes den omfattende lovgivning om nødvendigheten av særskilt tillatelse (konsesjon) for erverv av vannfall, bergverk, skog, dyrket mark og annen fast eiendom, en lovgivning som er bestemt av alminnelige nasjonaløkonomiske hensyn. Vidtrekkende begrensninger, især m.h.t. faktisk rådighet over fast eiendom, følger av den alminnelige plan- og bygningslovgivning.

Stiftelse av eiendomsrett

Eiendomsrett stiftes: a) over herreløse ting ved bemektigelse (okkupasjon), som er en såkalt primitiv ervervsmåte og især forekommer ved jakt og fiske; her kan også nevnes finnerens rett til visse mineraler; b) ved selvstendig privatrettslig atkomst, uten hensyn til eller på tross av den tidligere eiers rett, de såkalte ekstinktive erverv, f.eks. hevd; c) ved overdragelse fra den tidligere eier eller ved arv (dette er de vanligste ervervsmåter i nåtiden); d) ved inntreden i den tidligere eiers rett med hjemmel i lov (ekspropriasjon) eller judisiell forføyning (tvangsauksjon). De ervervsmåter som er nevnt under a–b kalles selvstendige eller originære, de som er nevnt under c–d, avledede eller derivative.

Opphør av eiendomsrett

Eiendomsretten opphører ved at tidligere eier oppgir sin eiendomsrett (dereliksjon), ved at hans rett utslettes ved ekstinktivt erverv, jfr. ovenfor, eller ved at tingen går til grunne.

Anbefalt litteratur

Eiendomsrett i sosialantropologisk perspektiv