edderkopper

(Araneida), edderkoppdyrorden. Største orden i klassen edderkoppdyr med ca. 35 000 arter, hvorav ca. 562 i Norge.

Ordet edderkopp er dannet av edder, 'gift' og kopp, kanskje av lat. cuppa, 'beger'.

Edderkopper mangler følere, har fire par ben, hode og forkropp er sammenvokst til et hodebryststykke eller forkropp forbundet med den uleddede bakkroppen ved en kort stilk. I fremre del av hodebryststykket sitter 8 punktøyne, oftest i to rader. Edderkoppenes angreps- og forsvarsvåpen er to kraftige, nedadrettede gripekjever som ytterst har en bevegelig, spiss klo. Kloen er hul og forbundet med en giftkjertel. Bakenfor gripekjevene er underkjevene med skiveformet tyggeplate og flerleddede palper. Edderkopper opptar bare flytende næring. De gnager i stykker byttets bløte deler, oppløser dem med spytt og opptar væsken ved hjelp av den muskuløse sugemagen. Midttarmen, «ringmagen», har flere blindsekker, så dyrene kan fylle seg med store mengder føde og utholde lengre faste. Edderkoppenes åndedrettsorganer er av to slag, dels ånderør, trakeer, dels bladformede innbuktninger ordnet som bladene i en bok: boklunge (trakélunge). Åndedrettsorganene åpner seg på bakkroppens underside, men deres utforming varierer innen de forskjellige grupper av edderkopper.

På bakkroppens bukside, nær spissen, sitter 2–3 par spinnevorter. Fremre og bakre par er todelt, meget bevegelige og kan «pendle» over underlaget under spinningen. I spissen av vortene er tuber og tapper. Edderkoppene har 7 forskjellige typer spinnekjertler, og silketrådene kan være både tørre og klebrige. Klebetrådene er som et perlekjede med klebrige perledråper på en tråd. Hos en gruppe edderkopper finnes foran vortene et lite organ, cribellum, med flere tusen spinnetuber som avgir en blå tråd av utrolig finhet. Elektronmikroskopiske undersøkelser har vist at enkelttrådene har en tykkelse på 0,000015 mm. Ved hjelp av kamformede klør og spesielle hår på bena drar edderkoppene silken frem, tvinner og ordner trådene til forskjellig formål. Spinneevnen bruker de på forskjellig vis. Alle spinner sikringstråd når de beveger seg, men ikke alle lager fangnett. Mange spinner retrettspinn til bruk under hvile, hudskifte eller overvintring Eggene omgis med spinn, enten festet til underlaget, opphengt i en tråd eller edderkoppene bærer eggspinnet med seg. I vind oppsøker mange edderkopper et høyt sted, vender hodet mot vinden og kaster ut tråd inntil denne fester seg etsteds lenger borte. Edderkoppene kan på denne måten lage bro over små kløfter, vannløp o.l. På samme måte spinner mange edderkopper, særlig unge, en flygetråd; når tråden er så lang at den bærer dyret, slipper de taket i underlaget og kan føres langt av sted med vinden.

Edderkoppenes fangnett er av forskjellige typer: volumspinn, teppespinn, traktspinn og hjulspinn. Limsnørespinn er en spesiell type av volumspinn, hvorfra rekker av tråder går ned til marken. Trådene er bare klebrige nederst, hvor de lett brytes av; hvis krypende smådyr festner til limtråden, trekker edderkoppen byttet opp i nettet som en fisker trekker inn snøret. Andre edderkopper kaster slynger av klebrig spinn over byttet for å fange det, mens korsedderkoppen pakker byttet som er fanget i nettet, inn i et stramt silkespinn. Noen edderkopper graver ganger i jorden og kler dem innvendig med silke. Flere fugleedderkopper o.a. forsyner også utgangen med et hengslet lokk. Vannedderkoppene lager et horisontalt teppespinn mellom planter nede i vannet og bringer luft ned under teppet så dette danner en dykkerklokke.

Edderkopphannen bruker palpens oppsvulmede, hule endeledd som paringslem. Den lager først et lite sædspinn, avsetter sæden på det og fyller derpå palpen med sæd. Noen bruker bare en palpe, andre begge. Edderkopphannen er gjerne mindre enn hunnen, og det hender hunnen fortærer gemalen etter paringen. Hannen er meget forsiktig når den nærmer seg en hunn, ofte prøver den om hun er villig ved å riste i hennes nett på en bestemt måte. Hos andre edderkopper forekommer eiendommelige paringsdanser. Noen edderkopper har dverghanner som gjerne sitter på hunnen og er mindre utsatt for angrep fra andre dyr.

Ifølge en engelsk forsker finnes det ca. 180 000–600 000 edderkopper per dekar vanlig gressmark i England, og han mener de spiser flere insekter enn alle landets fugler til sammen. Selv om masser av edderkopper fortæres av fugler, spissmus o.a., spiller sikkert de overlevende en større rolle i naturen enn alminnelig antatt.

Edderkoppenes gift er dødelig for insekter og andre smådyr; alvorlig giftvirkning hos mennesker er sjelden på våre breddegrader. Beryktet er noen sørlige arter i slekten Latrodectus: karakurten (Sør-Russland), malmignatten (middelhavsområdet), svart enke (Nord-Amerika), foruten diverse tropiske arter. I Nord- og Sør-Amerika finnes flere arter i slekten Loxosceles, bl.a. L. reclusa; de lever tett innpå menneskene og er kjent for sine giftige bitt.

Edderkoppene for øvrig, se bl.a. fugleedderkopper, husedderkopp, korsedderkopp, tarantell.

• Forestillinger