metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Dy, tilhører lantanoidene.
Egenskaper. Metallet er sølvglinsende og så mykt at det kan skjæres med kniv. Det har høyt smeltepunkt og absorberer nøytroner lett. Under -168 °C er det ferromagnetisk og ved meget lave temperaturer superledende. Det er forholdsvis stabilt mot oksidasjon i luft ved romtemperatur og lett løselig i mineralsyrer.
Forekomst. Dysprosium er relativt sjeldent i naturen; og opptrer i form av kjemiske forbindelser og i blanding med andre lantanoider. De viktigeste mineralene er monazitt og bastnäsitt.
Fremstilling. Dysprosium skilles ut ved ionebytter- eller ekstraksjonsmetoder. Rent metall fås ved reduksjon av trifluoridet med alkalimetaller eller jordalkalimetaller, f.eks. kalsium. Dysprosium dannes også som fisjonsprodukt i kjernereaktorer.
Bruk. Dysprosium har få anvendelseområder. Pga. det høye smeltepunktet og evnen til å absorbere nøytroner har det vært brukt som legeringsmetall i deler til kjernekraftverk. Metallet benyttes noe innen laserteknikk og som katalysator i petrokjemisk industri.
Fysiologiske egenskaper. Metallisk dysprosium og dysprosiumforbindelser har ingen nevneverdige skadevirkninger.
Historie. Dysprosium ble oppdaget i 1886 av Paul-Émile Lecoq de Boisbaudran i Paris da han analyserte et mineral fra Ytterby utenfor Stockholm. Han klarte imidlertid ikke å isolere metallet, som opptrådte sammen med holmium og andre lantanoider. Det nye grunnstoffet fikk derfornavnet dysprosium, som kommer fra gresk dyspros-, møysommelig, vanskelig, fordi det var så vanskelig å isolere. I 1906 fremstilte franskmannen Georges Urbain relativt rent dysprosium for første gang.
Dysprosium
| Kjemisk symbol | Dy |
| Atomnummer | 66 |
| Relativ atommasse | 162,50 |
| Smeltepunkt | 1412 °C |
| Kokepunkt | 2562 °C |
| Densitet | 8,55 g/cm3 |
| Oksidasjonstall | III |
| Elektronkonfigurasjon | [Xe]4f106s2 |