dyregeografi

For landdyr vil dannelsen av barrierer som hav, ørkener og fjellkjeder danne effektive hindringer for dyrenes utbredelse, eller skille tidligere sammenhengende områder.

Geologien viser at slike barrierer er blitt dannet til høyst forskjellige tider og på forskjellige steder på Jorden. Australia er for eksempel blitt skilt fra det asiatiske området før moderne pattedyr (placentale pattedyr) nådde fremdit, og derfor har pungdyr og kloakkdyr kunnet overleve der helt til nåtiden, mens de er utryddet (utkonkurrert) de fleste andre steder.

Denne dyregeografiske inndelingen er i første rekke basert på fordelingen av høyere virveldyr, fugler og pattedyr. Mikroskopiske dyr kan ikke brukes til dette formålet, siden de spres veldig lett (de tørkede hvilestadiene deres føres lett med vinden), og de derfor finnes praktisk talt overalt hvor det er noenlunde levevilkår. De viktigste unntakene er høye fjelltopper, varme kilder, sterkt saltholdige sjøer som Dødehavet og avstengte vannområder og havområder hvor oksygen mangler.

Hvor virvelløse dyr finnes reguleres også ofte av andre og forskjellige miljøfaktorer sammenlignet med virveldyrene. Dette kommer kanskje enda klarere frem når vi ser på dyrelivet i havet, hvor forholdet mellom individ og miljø er enda mer iøynefallende enn på landjorden. På land er svingningene hos miljøfaktorene veldig store på hvert sted, og arten er derfor nødt til å være temmelig fleksibel i møte med endringer i forholdene. I havet er det derimot ofte så små variasjoner over veldig store områder, som for eksempel dyphavet og den pelagiske verden, at mange arter har en nesten ufattelig stor utbredelse.

Pungdyr finnes både i Australia og i Sør- og Mellom-Amerika (den neotropiske region). Dette stemmer godt overens med Jordas geologi og platetektonikk, der kontinenter som opprinnelig lå tett inntil hverandre (som Nord-Amerika og Sør-Amerika; Europa og Afrika) senere har fjernet seg langt fra hverandre. Man har antatt at det var forbindelse fra Australia til Sør-Amerika over Antarktis, men forbindelsen ble brutt så tidlig som i krittiden. At forskjellen er så stor mellom faunaen i Sør-Amerika og Nord-Amerika, skyldes at disse kontinentene tidligere var skilt ved et havområde, og først i tidsperioden tertiær ble det dannet en forbindelse over en nydannet landbro (Mellom-Amerika). Den palearktiske og nearktiske region sammenfattes ofte under betegnelsen holarktisk, siden landforbindelsen mellom dem over Beringstredet først ble brutt i sen geologisk tid, og faunaene derfor har mye til felles.

Dyrenes utbredelse på den nordlige halvkule må sees i sammenheng med istiden, da blant annet hele Nord-Europa var dekket av en veldig isbre. Arktiske dyr levde dengang i Mellom-Europa og Sør-Europa, men etter som klimaet ble varmere og isen smeltet, trakk disse dyrene enten nordover eller opp i fjellene. Over tid ble det for varmt for dem i de mellomliggende områdene, og utbredelsen ble diskontinuerlig. Dette forklarer at det finnes arktiske relikter, som for eksempel fjellrype og nordisk hare, så langt sør som i Alpenes og Pyreneenes snøregioner, og at ringselen, som er en arktisk art, har underarter på langt sørligere lokaliteter helt atskilt fra hovedstammen (Østersjøen, Ladoga, Onega, Det kaspiske hav, Bajkal-sjøen med flere).

Havets dyreverden kan deles i to hovedgrupper etter sitt forhold til miljøet:

• dyr som lever i frie vannmasser (pelagisk)
• dyr som lever på eller nær bunnen (bentos)

En stor del av de pelagiske dyrene driver passivt av sted (planktoniske), mens en del er aktive svømmere (nektoniske). Havstrømmene gjør at planktonet har store spredningsmuligheter, og særlig arter som tåler svingningene i sjøens temperatur (euryterme arter) kan ha en kosmopolitisk utbredelse. Regionene er derfor lite markerte, men man skiller gjerne mellom faunaene i varme og kalde havstrøk, mellom arter som opptrer nær kysten (neritisk) eller langt til havs (oseanisk) og mellom dyr i de øvre vannlag (epipelagisk) og de dypere (batypelagisk).

På tilsvarende vis inndeles den bentoniske faunaen i en litoral sone som omfatter de øverste belyste vannlagene ned til cirka 200 meters dyp, og en abyssal sone nedenfor. Grensen mellom dem varierer etter hvor dypt lyset trenger ned. Den abyssale fauna er mer ensartet og kosmopolitisk utbredt enn den litorale.

Den litorale fauna inndeles i tre dyregeografiske regioner:

• den tropiske litoralfauna
• de tempererte havs litoralfauna
• de kalde havs litoralfauna

Hver av dem har tilhørende underregioner.

• fauna