Patroner av extradynamit
Dynamitt ble tidligere alltid innpakket i parafinert papir som sylindriske patroner (dynamittgubber). I dag pakkes dynamittpatroner som regel i plastmaterialer.
Patroner av extradynamit
Av /Getty Images.

Dynamitt er en betegnelse brukt om sprengstoffer for sivilt bruk med nitroglyserin eller nitroglykol som den sentrale bestanddelen. Den første typen ble utviklet av Alfred Nobel i 1866–1867. Navnet dynamitt var opprinnelig et handelsnavn, men varemerket ble senere en rent generisk betegnelse.

Faktaboks

Uttale
dynamˈitt
Etymologi
av gresk ‘kraft’ og -itt

Dynamitt var det første høyeksplosiv som var tilstrekkelig trygt og praktisk til at det tillot anvendelser i større mengder. Det ble raskt det dominerende sprengstoff for bruk til viktige samfunnsoppgaver som gruvedrift og utbygging av infrastruktur som veier, jernbane, tunneler, broer, havner og kanaler. Tidligere hadde kun svartkrutt vært tilgjengelig for slik bruk.

På grunn av de mange uheldige egenskapene til nitroglyserin og nitroglykol, er dynamitt fra slutten av 1950-årene av og framover for det meste blitt erstattet av mer moderne sprengstofftyper basert på ammoniumnitrat (AN), slik som emulsjonssprengstoff og vanngelsprengstoff.

De nye AN-sprengstoffene kan brukes både i bulkform, pumpet direkte ned i borehull ved hjelp av mobile ladeenheter, eller i patronert form, slik som dynamitt. De er forholdsvis ugiftige og langt tryggere enn dynamitt under produksjon, transport, lagring og bruk. Dynamitt brukes allikevel fortsatt til enkelte krevende typer sprengningsarbeid, fordi den fortsatt er uovertruffen for enkelte formål.

Begrepet dynamitt er med tiden blitt så innarbeidet at det noen ganger, feilaktig, også brukes om sprengstoff som ikke er dynamitt. I populærkulturen hender det til og med at dynamitt brukes nærmest som et synonym for sprengstoff generelt.

Typer

Gurdynamitt

Grøftesprenging
I Norge ble det fra rundt 1920 markedsført en spesiell type dynamitt med høyt nitroglyserininnhold for grøftesprengning i myrjord, såkalt grøftedynamitt. Denne var nyttig til oppgaver som tørrlegging av myrer og forsumpet skogsmark, senkning av tjern og bortsprengning av steiner, stubber og lignende. For denne dynamittypen måtte ikke hvert ladehull ha initieringsmidler, kun det første. Sjokkbølgen fra den første ladningen forplantet seg gjennom den våte jorden og satte av resten. Grøftedynamitt var en type dynamitt som var basert på aktiv absorbent (se historisk del nedenfor).
Stiftelsen Norsk Skogmuseum.
Lisens: CC BY ND 4.0

Den første typen dynamitt utviklet kalles for gurdynamitt. Denne består av nitroglyserin suget opp i porøs kiselgur, en myk sedimentær bergart som lett lar seg pulverisere og som i tørket form har stor evne til å suge opp væsker. Bergarten kalles også for bergmel og består av fossiliserte kiselalger.

Blandingen av nitroglyserin og kiselgur gir en deigaktig masse, en blanding som Nobel gav navnet dynamitt. De to vanligste variantene av gurdynamitt inneholdt henholdsvis 75 prosent og 66 prosent med nitroglyserin, resten kiselgur. Stoffer som natriumkarbonat ble ofte tilsatt som stabilisator, siden det nøytraliserer syre som utvikles ved nedbrytning av nitroglyserinet.

Konsistensen til gurdynamitt tillot innpakking i parafinert papir til sylindriske patroner, tradisjonelt kalt for dynamittgubber. Disse kan lages i ulike størrelser, tilpasset vanlige borehull, og er praktiske under pakking, frakt og håndtering.

For å bringe gurdynamitt til detonasjon er det nødvendig med sprenghette, en innretning Nobel fant opp nesten samtidig med dynamitten. Det var kombinasjonen av gurdynamitt og sprenghette som i sin tid representerte en revolusjon i sprengningsteknisk sikkerhet og ytelse.

Gurdynamitt har for det meste gått helt ut av bruk. Pulverblandinger med omtrent lik sammensetning brukes imidlertid fortsatt for rørladninger til såkalte kontursprengninger. Dette er sprengninger i fjell hvor det er viktig at den gjenstående fjellflaten skades minst mulig.

Gelatindynamitt

Den neste typen dynamitt utviklet var basert på sprenggelatin, også kalt sprenggummi. Denne består av nitroglyserin bundet opp ved hjelp av en liten mengde nitrocellulose, et polymert materiale som selv er eksplosivt og som fungerer som et energetisk bindemiddel.

Sprenggelatin er en plastisk masse med utmerket vannbestandighet, god håndteringssikkerhet og høyere ytelse enn gurdynamitt. Sprenggelatin kan derfor også brukes til undervannssprengninger.

Ved å kna ut sprenggelatin med oksiderende salter som kaliumnitrat og brenselstoffer som tremel, fås såkalt gelatindynamitt eller gummidynamitt – et noe svakere og billigere sprengstoff. Tilsetning av ammoniumnitrat gir såkalt ekstradynamitt. Når det i dag snakkes om dynamitt, er det i regelen gelatindynamitt det henvises til, typisk basert på bruk av ammoniumnitrat.

Frostfri dynamitt

Nitroglyserin og nitroglykol
De kjemiske strukturene til nitroglyserin og nitroglykol.
Nitroglyserin og nitroglykol
Av .

Et generelt problem for all dynamitt var deres mangel på kuldebestandighet. Nitroglyserin fryser ved rundt 13 °C, og frossen dynamitt har uforutsigbare følsomhetsegenskaper. Utrygg opptining av dynamitt, slik som over bål og eller på toppen av vedovner og lignende, forårsaket utallige ulykker.

En frostfri type dynamitt, som lar seg forme etter borehullet også i kaldt vær, ble utviklet ved å blande nitroglyserinet med nitroglykol. Nitroglykol har et lavere frysepunkt enn nitroglyserin, men ellers omtrent akkurat de samme sprengtekniske egenskaper.

Sikkerhet

I mindre mengder vil dynamitt normalt brenne (deflagrere) uten å detonere, noe som er avgjørende for at materialet skal være trygt under transport og lagring. Avhending av dynamitt ved forbrenning har allikevel ført til en del ulykker, spesielt hvis mengdene har blitt for store.

Alle typer dynamitt er generelt uegnet for militær bruk. De tilfredsstiller blant annet ikke militære krav til lagringsstabilitet og tåler ikke store mekaniske belastninger.

Helsevirkninger

En ulempe ved bruk av alle typer dynamitt er de utpreget toksiske egenskapene til både nitroglyserin og nitroglykol. Begge absorberes lett gjennom innånding av damper eller ved hudkontakt. Dette kan blant annet føre til sterk hodepine gjennom blodkarutvidelse.

Produksjon

Produksjon av dynamitt foregår ved at sprenggelatin basert på nitroglyserin/nitroglykol og nitrocellulose knas sammen med andre stoffer, hovedsakelig ammoniumnitrat, til en dynamittmasse i tilpassede blandemaskiner. Et viktig norsk bidrag i denne sammenhengen er for øvrig den såkalte «Bille-maskinen».

For å nedsette følsomheten av nitroglyserin/nitroglykol under dynamittproduksjon, tilsettes et såkalt flegmatiseringsmiddel. Tidligere ble gjerne dinitrotoluen (DNT, dinol) brukt til slik flegmatisering. Ftalatmyknere ble også tatt i bruk. På grunn av de helse- og miljøskadelige egenskapene til både DNT og ftalater, brukes i dag andre typer ester-baserte myknere.

Bille-maskin
Et viktig norsk bidrag til maskineri for dynamittproduksjon er den såkalte «Bille-maskinen», en blandemaskin utformet av ingeniør Henrich Bille (1886–1957) ved Nitroglycerin Compagniet. Bille ble ansatt ved selskapets fabrikk på Engene i 1915, var overingeniør fra 1923 og fabrikkdirektør fra 1946 til 1952. Bille-maskinen ble utviklet og konstruert som resultat av en eksplosjon i blandehuset for dynamitt på Engene i 1934 og ble regnet som meget sikker. Den bestod av et blandekar som roterer rundt vertikalaksen samtidig som dynamittmassen knas med en blandeskrue. Blandekaret kan varmes opp eller kjøles ned ved hjelp av rørspiraler der det sirkulerer et varme- eller kjølemedium. En Bille-maskin krever et minimum av kraft for omrøringen og har ingen tunge deler som kan falle ned i dynamittmassen under drift. Maskinen ble benyttet også utenfor Norge. Figuren over er hentet fra Billes patent på maskinen og tilpasset.
Bille-maskin
Av .

Historie

Nitroglyserinpanikken

Greenwich-eksplosjonen
Tresnitt som viser en nitroglyserineksplosjon utenfor Wyoming Hotel i Greenwich på Manhattan i New York, publisert i 1865 i nyhetsmagasinet Frank Leslie's Illustrated Newspaper. En trekiste med en flaske som inneholdt 10 pund nitroglyserin var blitt hensatt av en tysk emigrant på dette hotellet 31. august 1865, åpenbart uvitende om det farlige innholdet. Kisten var plassert i hotellets bar for en tid, men den ble veltet om morgenen 5. november 1865. Det begynte å ryke kraftig fra kisten, som så ble dratt ut på gaten i panikk. Der eksploderte den og skadet 24 personer, hvorav to ganske alvorlig. Det ble også betydelige materielle skader. Utfallet av dette uhellet var allikevel mindre alvorlig enn de ulykkene som skulle ramme våren 1866.
Greenwich-eksplosjonen
Av .

Alfred Nobel stiftet sammen med forretningsforbindelser et selskap i Sverige høsten 1864 for å markedsføre bruken av nitroglyserin, under handelsnavnet sprengolje, som et flytende sprengstoff for sivile anvendelser. Sprengoljen slo raskt igjennom i blant annet bergverksdrift og tunnelbygging. Selskapsdannelser i Norge og Tyskland fulgte i 1865.

I perioden fra april til august 1866 oppholdt Nobel seg i USA. Her arbeidet han med å forsvare sine patentrettigheter i de amerikanske domstolene mot patentbrudd, etablere forretningsforbindelser for mulige nyetableringer og promotere bruken av nitroglyserin gjennom demonstrasjonsforsøk.

Kort tid etter hans ankomst i New York i april 1866, inntraff flere spektakulære ulykker på det amerikanske kontinent som involverte nitroglyserin, både i Panama og USA. Eksplosjonsulykkene førte til omfattende tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser.

Nobel ble raskt fanget opp i all den påfølgende furoren. En rekke sensasjonelle presseoppslag gav til dels panikkartet stemning rundt alt som hadde med nitroglyserin å gjøre. Det ble i mange land lagt frem forslag om omfattende innstramninger – eller totalforbud – i reguleringer som gjaldt produksjon, oppbevaring, transport og anvendelse av stoffet.

For Nobel gjaldt det å handle raskt. I tillegg til at det ble laget nye merkelapper for transport og oppdaterte sikkerhetsbrosjyrer med detaljerte beskrivelser for håndtering av sprengoljen, jobbet han intenst med å finne nye løsninger for å forbedre sikkerheten rundt bruken av materialet.

Allerede i mai 1866 sendte Nobel en patentsøknad fra New York der han foreslo å ufarliggjøre sprengoljen gjennom å fortynne den med metanol før transport. Før bruk måtte metanolen fjernes gjennom utvasking med vann (metanol er i motsetning til nitroglyserin blandbart med vann).

Dynamitt med inert absorbent

Porträtt av Alfred Nobel
Portrettbilde av Alfred Nobel (1833–1896)
Werner von Siemens
Werner von Siemens (1816-1892)

Fortynningen med metanol var en utpreget lite praktisk løsning. Så snart Nobel hadde returnert til Europa i august 1866 tok han derfor umiddelbart opp utviklingsarbeid med sikte på å utvikle et nytt og sikrere sprengstoff basert på nitroglyserin.

I tidsperioden 1865–1873 oppholdt Nobel seg for det meste på fabrikkområdet til sitt tyske selskap, Alfred Nobel & Co., når han ikke var på en av sine mange forretningsreiser. Denne fabrikken var plassert i Krümmel ved Geesthacht, en liten by langs elven Elben, like sørøst for Hamburg.

Mens Nobel oppholdt seg i USA hadde Krümmel-fabrikken 12. juli 1866 blitt rammet av en ulykke. Et provisorisk treskjul brukt til produksjon av nitroglyserin hadde tatt fyr, noe som ledet til en eksplosjon som tok livet av en fabrikkarbeider. I Nobels fravær hadde de lokale myndighetene i Lauenburg gitt beskjed om at fabrikkområdet straks måtte ryddes for nitroglyserin.

Nobel var derfor under betydelig press på flere fronter rundt bruken av nitroglyserinsprengstoff. Forbudet fra lokalmyndighetene nødvendiggjorde flytting av all nitroglyserin i Krümmel til en lekter. Denne forankret Nobel ute på Elben, ved fargeovergangen mellom Tesperhude, like ved Krümmel, og Tespe på den andre (sørvestlige) siden av elven. På lekteren innrettet han et provisorisk laboratorium og startet det utviklingsarbeidet som ledet frem til dynamitten.

Tanken til Nobel var å binde opp det flytende nitroglyserinet i et egnet porøst emne. Etter å ha eksperimentert med inerte absorbenter som pulverisert trekull, sagflis, papir, sement og gips, fant han at det beste emnet var bergarten kiselgur. Nitroglyserin og ovnstørket kiselgur dannet en deigaktig masse som kunne pakkes i patroner. Arbeidet tok opp mye av høsten 1866.

Kiselgur er en sedimentær bergart som er porøs og som har stor evne til å suge opp væske. Det var også rikelige forekomster av denne bergarten i det kuperte landskapet rundt fabrikken i Krümmel. Høsten 1866 utførte Nobel en rekke tester med gurdynamitt i tyske gruver. I november 1866 fikk Krümmel-fabrikken igjen lov til å ta opp produksjonen av nitroglyserin på sitt område.

Opphavet til navnet dynamitt vites ikke med sikkerhet. En av Nobels tyske kollegaer omtalte det først som «sprengkitt», siden det minnet om glassmesterkitt, men Nobel syntes navnet var uegnet som handelsnavn. Det er sannsynlig at navnet dynamitt fremkom i løpet av våren 1867 som et resultat av inspirasjon fra introduksjonen av den elektriske dynamoen.

Dynamoen hadde blitt presentert av den tyske ingeniøren Werner von Siemens i akkurat denne tidsperioden, blant annet på verdensutstillingen i Paris, som fant sted fra 1. april 1867 og som man vet at Nobel besøkte. Nobel kalte sitt produkt for dynamitt i en britisk patentsøknad fra april 1867, det første patentet på oppfinnelsen.

For å bringe dynamitt til detonasjon innførte Nobel sprenghetten i form av en kobberhylse fylt med kvikksølvfulminat, senere også tilsatt kaliumklorat. Kombinasjonen av gurdynamitt og sprenghette representerte en revolusjon i sprengningsteknisk sikkerhet og ytelse.

Produksjon av dynamitt ble raskt tatt opp i Krümmel og i Vinterviken i Sverige, snart også i resten av Nobels nyetablerte fabrikker. Kun 11 tonn gurdynamitt ble laget i 1867, men dette tok seg raskt opp: 78 tonn i 1868, 185 tonn i 1869, 424 tonn i 1870, 785 tonn i 1871, 1350 tonn i 1872, 2050 tonn i 1873 og 3120 tonn i 1874. Dynamittproduksjonen i Krümmel var den største.

Dynamitt med aktiv absorbent

Dynamitt fra Hercules
Dynamitt med aktiv absorbent, såkalt straight dynamite, ble spesielt populært i USA. Dette bildet fra en etterforskning fra 1924 viser dynamitt fra Hercules Powder. Varemerket Hercules stammet fra California Powder Works, et selskap som i 1874 formulerte nettopp en slik dynamitt med aktiv absorbent for å ta opp konkurransen på det amerikanske markedet med Alfred Nobels giant powder fra Giant Powder Company. Varemerket Hercules var i denne sammenhengen et bevisst valg, for ifølge romersk mytologi var guden Herkules en som kjempet med hell mot de såkalte gigantene.
Los Angeles Times Photographic Archive.
Lisens: CC BY 4.0

Gurdynamitt hadde betydelige svakheter. Kiselgur er en helt inert bestanddel som ikke bidrar til sprengvirkningen. Dessuten hadde nitroglyserin i gurdynamitt en tendens til å svette ut av dynamittgubbene over tid, spesielt under ugunstige klimatiske forhold. Gurdynamitten tålte heller ikke fuktighet spesielt godt, så den kunne ikke brukes under vann.

Det neste skrittet i videreutviklingen av dynamitt var introduksjonen av en aktiv absorbent, altså en absorbent som bidro til sprengvirkningen. Nobel fikk i februar 1869 innvilget et britisk patent på dynamitt med aktiv absorbent, et sprengstoff kalt straight dynamite i engelsktalende land.

I formuleringene av dynamitt med aktiv absorbent var kiselgur fullstendig erstattet med en pulverblanding av oksiderende nitratsalter og brenselstoffer som tremel, trekull, resin, sukker eller stivelse. På denne måten dannet absorbenten selv en form for blandkrutt.

I den nye typen dynamitt dannet nitroglyserinet en tynn hinne rundt den aktive absorbenten, noe som gav en viss beskyttelse mot fuktighet. I 1873 forbedret Nobel sine formuleringer av slik dynamitt ved å tilsette fettaktige materialer som parafinvoks, jordvoks, stearin og naftalen, noe som gjorde dem mer vannresistente.

Spesielt i USA ble dynamitt basert på aktiv absorbent svært populært. De ble mye brukt i det amerikanske markedet også etter at gelatindynamitten var utviklet. Dette skyldtes først og fremst at de var så billige å produsere. Dessuten kunne ulike produsenter lage sin egen formulering og så enten holde den som en intern bedriftshemmelighet eller forsøke å patentere den.

På grunn av denne mangfoldigheten var det vanskelig for Nobel å få god patentbeskyttelse for slik dynamitt i Amerika, som på denne tiden var et stort og dynamisk marked med mange udisiplinerte aktører. Dette var en viktig grunn til at Nobels dynamittselskaper slet med å bli like dominerende i Amerika som de etter hvert hadde blitt i Europa.

Sprenggelatinet

Setteriet ved Gullaug Sprængstoffabriker i 1937

Bilde fra det såkalte settehuset ved dynamittfabrikken på Gullaug i 1937. Her ble nitroglyserin og nitrocellulose manuelt bearbeidet til sprenggelatin i åpne kar. Bildet viser også vognen for frakt av det flytende nitroglyserinet.

Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0
Kollodium for fotografi
Kollodium, en tyktflytende oppløsning av nitrocellulose i eter-alkohol, har lenge vært brukt innen fotografering i den såkalte kollodiumprosessen eller våtplateprosessen. Her helles kollodium tilsatt kaliumjodid på en glassplate, som så gjøres lysfølsom ved nedsenkning i en vannløsning av sølvnitrat i et mørkerom. Glassplaten kan deretter eksponeres og fremkalles.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Som gurdynamitt var også dynamitt med aktiv absorbent ikke spesielt fuktighetsbestandig. Inntil videre eksisterte det derfor ikke noen fullstendig vannresistent type dynamitt som også hadde en eksplosivkraft som var like god som den for sprengoljen (ren nitroglyserin).

I 1873 flyttet Nobel fra Hamburg-området i Tyskland til Paris i Frankrike. Her ble han inntil 1891, da han flyttet til San Remo i Italia. I Paris hadde Nobel innrettet et lite laboratorium ved sitt hjem i den sentrale gaten Avenue de Malakoff. Her eksperimenterte han med bruk av nitrocellulose som absorbent for nitroglyserin, et stoff som selv er et eksplosiv og som lages fra bomull.

Nitrocellulose med høyt innhold av nitrogen, rundt 13 prosent, kalles ofte for skytebomull, og det er lite løselig i nitroglyserin eller organiske løsemidler. Slik nitrocellulose kalles derfor noen ganger for uløselig nitrocellulose. I motsetning til skytebomull var nitrocellulose med et lavere innhold av nitrogen, omtrent 11,5–12,0 prosent, betraktelig mer løselig i organiske løsemidler.

Allerede i 1846 hadde franskmannen Louis-Nicolas Ménard (1822–1901) og en kollega funnet at slik nitrocellulose, med et lavere innhold av nitrogen enn i skytebomull, lot seg løse opp i en blanding av dietyleter og alkohol. Dette gav en klar, sirupsaktig væske. Den amerikanske legen John Parker Maynard (1817–1898) tok i 1847 i bruk denne oppløsningen som et flytende plaster.

Eter-alkoholen fordampet raskt fra såret etter hudpåføring og etterlot seg en transparent og fleksibel film av nitrocellulose. Den amerikansk legen Augustus Addison Gould (1805–1866) gav denne oppløsningen av nitrocellulose i eter-alkohol navnet kollodium, fra det greske ordet for «limete». Den mer løselige typen av nitrocellulose ble derfor snart kjent som kollodiumbomull.

En dag i 1875 kuttet Nobel seg i fingeren under laboratoriearbeid i sitt hjem i Paris og brukte kollodium på såret som oppstod. Mens han lå våken om natten av smertene, fikk han ideen om at den lettløselige kollodiumbomullen kunne være et mulig bindemiddel for nitroglyserin. Han lyktes delvis med de første forsøkene allerede den natten og den påfølgende morgenen.

En oppløsning av 7–8 prosent kollodiumbomull i nitroglyserin gav en elastisk masse kalt sprenggelatin eller sprenggummi. Blandingen hadde nærmest ideelle sprengtekniske egenskaper – fullstendig vannbestandighet og en sprengkraft som overgikk selv ren nitroglyserin, samtidig som det var langt mer ufølsomt. Utblanding med nitratsalter og brenselstoffer gav gelatindynamitt.

Nobel fikk innvilget et britisk patent for sprenggelatin i desember 1875 og et amerikansk patent i april 1876. I 1879 tok Nobel i bruk ammoniumnitrat i formulering av gelatindynamitt, noe som gav et produkt kalt ekstradynamitt. Slik ekstradynamitt ble etter hvert den viktigste formen for dynamitt.

Dynamittproduksjonens historie

Dynamitt i Europa

Dynamittfabrikken i Paulilles

Bygninger i den nedlagte dynamittfabrikken i Paulilles.

dynamitt
Dynamittpatroner og kasse fra den historiske fabrikken i Paulilles i Frankrike. Dynamittypen på bildet ble laget i Paulilles fra 1957 til 1984.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Foruten virksomhetene i Sverige, Norge og Tyskland, etablerte Nobel ganske raskt selskaper i flere europeiske land. For leveranser til kunder i Østerrike-Ungarn ble det i 1868 opprettet en fabrikk i Zámky, plassert langs elven Vltava i Bohnice-distriktet like nord for Praha. Produksjonen her ble startet opp 15. mai 1870.

I 1873 ble en fabrikk for det samme østerriksk-ungarske markedet etablert i utkanten av Bratislava. Produksjonen startet i 1875 og var ledet av den kjente kjemikeren Isidor Trauzl (1840–1929). På 1920-tallet ble produksjonen av dynamitt i begge de to ovennevnte fabrikker flyttet til Semtín, nå en forstad i industribyen Pardubice i Tsjekkia. Her lages det fortsatt dynamitt, nå av det tsjekkiske selskapet Explosia (etablert i 1920).

I 1887 overtok et av Nobels selskaper en dynamittfabrikk i St. Lambrecht i Steiermark i den sørøstlige delen av dagens Østerrike. Denne historiske fabrikken hadde blitt opprettet i 1871. Den produserte dynamitt helt frem til en eksplosjonsulykke 11. mars 2008, som tok livet av to arbeidere og såret åtte andre. Etter dette bestemte det amerikanske selskapet Austin Powder Company, som hadde eid fabrikken siden 1. juni 2003, at den kun skulle produsere sikrere emulsjonssprengstoff.

Nobel slet lenge med å etablere en fabrikk i Storbritannia på grunn av den omfattende mistilliten mot nitroglyserin der, men i 1871 lyktes han med å danne et firma, British Dynamite Company, med hovedkontor i Glasgow, Skottland. En fabrikk ble bygget ved Ardeer i North Ayrshire på sørvestkysten av Skottland, ikke langt fra Glasgow. Her ble første sats med nitroglyserin laget 13. januar 1873. Med tiden ble dette en av verdens største dynamittfabrikker.

Sammen med den franske ingeniøren Paul François Barbe (1836–1890) ble det anlagt en dynamittfabrikk i Paulilles i regionen Occitanie i Sør-Frankrike under den fransk-tyske krig i 1870/71. Den ble derfor plassert lengst mulig vekk fra Tyskland. Dynamitt har imidlertid liten militær betydning, så produksjonen ble i all vesentlighet solgt til privat industri, hovedsakelig innen byggesektoren. Det ble laget dynamitt ved Paulilles helt frem til fabrikken ble nedlagt i 1984.

Med bistand fra Barbe ble det i 1873 også bygget en fabrikk ved Isleten i Sveits, spesielt med tanke på å levere dynamitt til byggingen av St. Gotthard-tunnelen (fullført i 1882). Ved Isleten ble det laget dynamitt helt frem til november 2001. Produksjon av nitroglyserin for farmasøytiske formål hadde imidlertid blitt tatt opp der fra mai 1998, og denne ble lagt ned først i 2020.

I sammenheng med opprettelsen av fabrikken i Isleten hadde det også blitt anlagt en lignende dynamittfabrikk i Avigliana nær Torino i det nordlige Italia – ikke langt fra der Ascanio Sobrero hadde oppdaget nitroglyserinet i 1846/47. Første sats av nitroglyserin ble laget i Avigliana 23. desember 1873. Det ble laget dynamitt ved denne fabrikken frem til den ble nedlagt i 1965.

Foruten virksomhetene beskrevet over, anla firmaer assosiert med Nobel dynamittfabrikker også ved Galdácano (Galdakao) nær Bilbao i det nordlige Spania (startet i 1872), i Schlebusch nær Leverkusen ved Rhinen i Tyskland (startet i 1872) og ved Trafaria nær Lisboa i Portugal (startet i 1873). Den historiske fabrikken i Schlebusch ble lagt ned i 1999.

Nobels etablering i Spania fikk ringvirkninger som er relevante den dag i dag. Fabrikken i Galdácano lagde sin første dynamitt 12. oktober 1872. Den ble fra 1896 del av sammenslutningen Unión Española de Explosivos (UEE), et stort foretak som fra 2006 ble til selskapet Maxam.

I Galdácano lages det ikke lenger dynamitt, men det lages blant annet tennsystemer for sprengstoffer, slik som sprenghetter og detonerende lunte. Maxam lager imidlertid dynamitt i fabrikken Páramo de Masa ved Quintanilla Sobresierra i provinsen Burgos i det nordlige Spania.

For å sikre samarbeid mellom Nobels mange europeiske dynamittfabrikker, og hindre konkurranse mellom dem, ble det i 1880-årene dannet to store trust i form av holdingselskaper. Det første av disse, Nobel-Dynamite Trust Company, ble dannet i 1886 i London og inkluderte de britiske og tyske selskapene. Dette opererte frem til første verdenskrig og ble løst opp i 1915.

Det andre holdingselskapet, Société Centrale de Dynamite, ble dannet i 1887 i Paris. Det inkluderte de franske, spanske og sveitsisk-italienske virksomhetene assosiert med Nobel, i tillegg til enkelte firmaer i blant annet Sør-Amerika. I motsetning til det anglo-tyske holdingselskapet, var dette selskapet innflytelsesrikt også etter første verdenskrig.

Dynamitt i dagens Europa

Fordyn, en moderne type dynamitt produsert av selskapet Forcit i sitt anlegg ved Hangö i Finland. Denne dynamittypen er utelukkende basert på bruk av nitroglykol.
Gjengitt med tillatelse fra Forcit.

På grunn av konkurransen med nyere sprengstoffer basert på ammoniumnitrat er det i dag ytterst få gjenværende dynamittfabrikker i Europa. Den pågående produksjonen til firmaene Explosia i Tsjekkia og Maxam i Spania er nevnt i avsnittet over. Det finnes ytterligere tre produsenter.

En viktig europeisk produsent av nitroglyserin/nitroglykol og dynamitt er selskapet Nitroerg SA i Polen. Dette firmaet ble dannet i desember 2006 som en sammenslutning av to produsenter i henholdsvis Bieruń og Krupski Młyn, to steder som begge er lokalisert i det sørvestlige Polen i det området som historisk har vært provinsen Øvre Schlesien.

Fabrikken i Bieruń ble påbegynt allerede i juli 1871 og har produsert dynamitt siden våren 1872. Fabrikken i Krupski Młyn startet produksjon av dynamitt i 1874. Eierskap og navn til fabrikkene endret seg flere ganger før de ble del av Nitroerg i 2006, en bedrift som har vært kontrollert av det statseide selskapet KGHM Polska Miedź SA siden 2011. Begge fabrikker lager fortsatt dynamitt.

Det sveitsiske selskapet Société Suisse des Explosifs (SSE) laget tidligere dynamitt ved sitt anlegg ved Brig i Valais, Sveits, en fabrikk som ble grunnlagt i 1894 for å levere til Simplon-tunnelen. SSE har et tysk datterselskap, Eurodyn Sprengmittel GmbH, som fortsatt lager dynamitt basert på nitroglykol i en fabrikk i bydelen Würgendorf i Burbach, Tyskland. Denne fabrikken ble etablert i 1903.

Den siste av dynamittprodusentene i Europa, og nå den eneste gjenværende i hele Norden, er det finske selskapet Forcit. Dette selskaper lager nitroglykol og dynamitt, under varemerket Fordyn, i sitt produksjonsanlegg ved Hangö. Denne produksjonen ble startet opp i 1893.

På grunn av en ulykke 17. juni 1969 i fabrikken ved Hangö, som tok livet av fire personer og skadet 15 andre, den verste i selskapets historie, ble det besluttet at Forcit ikke skulles lages dynamitt som inneholdt mer enn 35% nitroglyserin. Nitroglyserinet i dynamitten ble gradvis erstattet med nitroglykol, og fra 1994 ble det kun laget nitroglykol ved anlegget.

Dynamitt i USA

Glen Park Canyon

Flyfoto fra 2010 over deler av San Francisco som viser byparken Glen Canyon Park og boligområdet Diamond Heights. I dalføret i denne parken lå den første dynamittfabrikken i USA, drevet av Giant Powder Company fra mars 1868 til november 1869.

Av .
Lisens: CC BY 3.0
Golden Gate Park
Flyfoto fra 2018 over San Francisco som viser byparken Golden Gate Park og nabolaget Sunset District, liggende nedenfor parken på dette bildet. Golden Gate Bridge kan skimtes øverst på bildet. I det som i dag er høyst urbane Sunset District, ikke langt fra den nedre enden av parken, lå dynamittfabrikken til Giant Powder Company etter at den hadde blitt flyttet fra Glen Canyon Park. Fabrikken var i drift fra tidlig i 1870 og frem til januar 1879.
Av .
Lisens: Falt i det fri

I Amerika ble dynamitt introdusert under handelsnavnet giant powder. I forbindelse med Nobels patentering av gurdynamitt i USA ble det etablert et selskap, kalt Giant Powder Company, i San Francisco i august 1867 for å betjene kunder langs den amerikanske stillehavskysten. California var den gang et stort marked på grunn av all gruve- og konstruksjonsvirksomhet som fant sted der.

Det nye selskapet bygget en dynamittfabrikk i Rock House Cañon i San Francisco, et område som i dag er en del av byparken Glen Canyon Park. Produksjonen startet 19. mars 1868, som den aller første i USA. Fabrikken var hovedsakelig drevet av kinesiske arbeidere, ledet av amerikanske funksjonærer.

Fabrikken til Giant Powder Company ble fullstendig ødelagt i en eksplosjonsulykke 26. november 1869, en eksplosjon der to arbeidere omkom og flere ble skadet. På grunn av nærheten til det raskt ekspanderende byområdet i San Francisco, ble fabrikken flyttet til et område på 100 acre plassert blant sanddyner og buskas i det som i dag er blitt til Sunset District, like sør for Golden Gate Park.

Golden Gate-Fabrikken ble startet tidlig i 1870 og opererte uten større uhell en ganske lang periode, men 14. januar 1879 gikk et lagerbygg med 9 tonn gurdynamitt i luften og drepte fire mennesker. Det oppstod da et betydelig offentlig oppstyr, med krav om å flytte fabrikken til et mer øde strøk.

Nok en gang ble fabrikken flyttet, denne gangen til en odde kalt Fleming Point ved byen Albany på østsiden av San Francisco-bukta. Fabrikken startet opp høsten 1879 og ble drevet frem til en større ulykke 9. juli 1892 som kostet ni mennesker livet. Produksjonen ble da flyttet lenger nord, til Point Pinole ved byen San Pablo. Her ble det laget sprengstoff frem til 1960.

I 1870 hadde det blitt etablert et dynamittselskap, kalt Atlantic Giant Powder Company, for å betjene det amerikanske markedet øst for Rocky Mountains. Selskapet bygde en fabrikk ved Kenvil i det nordlige New Jersey, den andre dynamittfabrikk i USA. Her ble det laget dynamitt fra slutten av 1871. Fabrikken ble med tiden en av de største i landet. Anlegget ble lagt ned i 1996.

De store amerikanske produsentene av svartkrutt, som inntil nå hadde gjort all tenkelig motstand mot introduksjon av dynamitt på det amerikanske gruvemarkedet, gjorde nå helomvending og fikk snart en overveldende innflytelse i dynamittindustrien i USA. I stor grad skyldtes dette deres kompetente ledelse og utspekulerte forretningsmetoder.

Den største amerikanske kruttprodusenten var DuPont, og firmaet hadde i 1880 startet sin egen dynamittfabrikk i Repauno ved Gibbstown i New Jersey. Etter dette ekspanderte de raskt sin virksomhet og overtok etter hvert Atlantic Giant Powder Company og andre selskaper. Mellom 1902 og 1912 kontrollerte DuPont og deres affilierte selskaper rundt to tredjedeler av all produksjon av krutt og sprengstoff i hele USA.

DuPont inngikk også kartell-avtaler med de europeiske holdingselskapene organisert av Nobel og kollegaer i 1886–1887, nevnt ovenfor. Produksjonen av dynamitt i USA og Europa ble så samordnet at amerikanske myndigheter startet en anti-trust-sak mot DuPont i 1907. Som et resultat av dette ble DuPont i 1912 brutt opp i tre selskaper: DuPont, Hercules Powder Company og Atlas Powder Company.

I 1976 avsluttet faktisk DuPont sin langvarige dynamittproduksjon. Selskapet hadde da erstattet dynamitt med et spesielt vanngelsprengstoff, markedsført under navnet Tovex, som var basert på AN og monometylammoniumnitrat (MMAN).

Produksjonen av dynamitt i dagens USA er blitt enda mer konsolidert enn produksjonen er i Europa. Det var tidligere utallige dynamittfabrikker spredd over hele landet, men den eneste gjenværende i hele Nord-Amerika ligger sørvest for byen Carthage i Missouri. Interessant nok er denne fabrikken drevet av Dyno Nobel, et selskap som tidligere var norskeid (se nedenfor).

Dynamitt i Norge

Nitroglyserinfabrikken på Lysaker
Nitroglyserinfabrikken på Lysaker, her avbildet rundt 1870. Dette var den første fabrikken utenfor Sverige som tok opp industriell produksjon av nitroglyserin.
Av /Oslo Museum.
Lisens: Falt i det fri
Engene dynamittfabrikk
Flyfoto av dynamittfabrikken på Engene, sannsynligvis fra mellomkrigstiden.
Av /Norsk Folkemuseum.

Etter Sverige var Norge det første landet i verden som tok opp produksjon av nitroglyserin. Dette foregikk ved fabrikken til Nitroglycerin Compagniet like ved GranfossenLysaker. Fabrikken ble igangsatt 11. august 1865. Fra januar 1868 startet man opp med produksjon av gurdynamitt samme sted.

Etter en eksplosjon i fabrikken på Lysaker den 24. april 1874, ble produksjonen flyttet til Engene ved Sætre i Asker kommune. Her ble det laget gurdynamitt fra 2. oktober 1876. Produksjon av sprenggelatin og gummidynamitt ble startet på Engene i 1878. Norge var derfor blant de aller første land i verden som tok opp produksjonen av de mer avanserte gelatindynamittene.

Nitroglycerin Compagniet ble fra 1917 en del av Norsk Sprængstofindustri, som senere igjen ble en del av Dyno Industrier (fra 1971) og Dyno Nobel (fra 2000).

På Engene ble det produsert dynamitt for siste gang i 1973, og nitroglyserin for siste gang 23. juni 1976 (for bruk i ballistitt). Produksjonen av dynamitt hadde innen da blitt flyttet til et mer moderne anlegg ved Gullaug i Lier kommune utenfor Drammen, et anlegg som opprinnelig hadde blitt bygget opp i tidsperioden 1916–1918.

Selskapet Grubernes Sprængstoffabrikker bygget en sprengstoffabrikk ved Drømtorp utenfor Ski i 1917, og denne fabrikken laget også dynamitt fra like etter første verdenskrig. Grubernes ble snart en betydelig konkurrent til Norsk Sprængstofindustri. Bedriftene ble i 1971 ble slått sammen til Dyno Industrier. Fabrikken ved Ski ble stengt sommeren 1984.

I 1986 kjøpte Dyno Industrier opp den svenske sprengstoffselskapet Nitro Nobel, og all sivil produksjon av sprengstoff i Norge og Sverige var fra da av organisert i ett selskap. Nitro Nobel laget dynamitt på sitt fabrikkområde ved tettstedet Gyttorp i Västmanland. Denne produksjonen ble lagt ned i 1993, og dynamittproduksjonen i Norge og Sverige ble samlet på fabrikken ved Gullaug.

All produksjon av dynamitt i Norge ble permanent avsluttet som en følge av en eksplosjon i anlegget for produksjon av nitroglykol på Gullaug 23. januar 2001.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg