Store deler av den moderne dydsetikken har røtter i etikken til Aristoteles.
Dydsetikk er en moralteori som baserer seg på begrepet om dyd.
dygdsetikk, virtue ethics (engelsk)
Det finnes ulike varianter av dydsetikk, men de har alle sammen til felles at begrepet om dyd spiller en sentral eller uavhengig rolle i å besvare moralske spørsmål. Dydsetikken er en av de tre ledende teoriene innen normativ etikk. Store deler av den moderne dydsetikken har røtter i etikken til Aristoteles (384–322 fvt.).
De to andre ledende teoriene innen normativ etikk, deontologi og utilitarisme, har begge til felles at de har som hovedformål å formulere allmenne prinsipper som er ment å bestemme hva som er riktige og gale handlinger. De er med andre ord ute etter prinsipielle kriterier som vi kan anvende i bestemte situasjoner for å utlede riktig handling.
Dydsetikk fokuserer derimot på den handlendes karakter heller enn regler for riktig adferd. Dydsetikken vil typisk mene at det ikke lar seg gjøre å formulere noen allmenngyldig regel som kan ta hensyn til alle forhold som kan være moralsk viktige i de enkelte situasjoner. I stedet hevder mange dydsetikere at moral er noe som må læres gjennom erfaring. Gjennom erfaring er det mulig å opparbeide seg en evne til følsomhet overfor hvordan ulike forhold kan være moralsk relevante i ulike situasjoner.
En slik evne til følsomhet, eller innsikt, er selv en form for dyd. Aristoteles gir en inngående beskrivelse av denne dyden, som han kaller fronesis (praktisk visdom). Det er et vanlig dydsetisk synspunkt at for å vite hva som er riktig og galt kreves det at man utvikler dyd. En slik kunnskap er ikke tilgjengelig gjennom abstrakte prinsipper, som dydsetikere gjerne vil se på som forenklede.
Praktisk visdom blir gjerne beskrevet som den viktigste blant dydene, men den nøyaktige sammenhengen mellom de ulike dydene er svært omstridt. Den gamle greske dydsetikken er kjent for tesen om «dydenes enhet». Ifølge dette synet henger de ulike dydene sammen slik at man ikke kan inneha én dyd uten også å inneha de andre dydene. På den ene siden behøves visdom for at de andre dydene skal kunne utøves riktig. En person som har mot, men mangler visdom, vil ikke nødvendigvis anvende sitt mot til riktige formål. På den andre siden kan såkalte eksekutive dyder, som mot, noen ganger være nødvendige for å få seg selv til å handle riktig.
Å inneha dyder, som for eksempel ærlighet eller vennlighet, kan gjøre en person disponert til å gjøre moralsk gode valg, og uten dem kan en person med ellers riktig innsikt mangle motivasjon til å handle klokt.
Dydsetikere vil også mene at de skiller seg fra deontologer og utilitarister ved at dydsetikken ikke bare er ute etter hva som utgjør en riktig handling. Moralske vurderinger må fokusere vel så mye på hvordan en person bør være og på hvilke holdninger som ligger til grunn for en persons adferd.
Det er også en vanlig oppfatning innen dydsetikken at dyder er forbundet med, og bidrar til, det gode liv eller «menneskelig blomstring» (gresk: eudaimonia, engelsk: human flourishing). Det gode liv blir gjerne sett på som nært forbundet med menneskets natur som sosiale og rasjonelle vesen. For å lykkes som mennesker må vi utøve vår rasjonalitet og fungere godt i det sosiale fellesskapet vi tilhører.
Enkelte dydsetikere hevder at vi kan lære om hvordan vi burde handle ut fra hvordan vi er som art. En slik dydsetikk er en versjon av etisk naturalisme. Den nøyaktige sammenhengen mellom dyder og det gode liv er imidlertid omstridt. For eksempel mente Aristoteles at det dreide seg om en konseptuell sammenheng, mens andre mener det kun dreier seg om en årsakssammenheng. En annen debatt går mellom det stoiske synet, som mener at det å være dydig er tilstrekkelig for å ha et godt liv, og Aristoteles sitt syn om at dydene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å ha et godt liv.
Dydsetikken har også møtt en god del kritikk. Blant de viktigste innvendingene er påstanden om at våre forestillinger om dyder og om hva som regnes som et godt liv, alltid vil være forankret i den bestemte kulturen vi tilhører. Det hevdes derfor at dydsetikken ikke kan ta høyde for den pluralismen (mangfoldet) av forestillinger som finnes om det dydige og det gode liv.
En annen innvending er at dydsetikkens tendens til å begrunne moralske vurderinger gjennom hvordan handlinger og karaktertrekk er forbundet med å oppnå det gode liv, gjør at dydsetikken utgjør en form for moralsk egoisme. Et vanlig dydsetisk svar på denne kritikken er at et godt liv for dydsetikeren er et liv som er godt ikke bare for aktøren selv, men også for andre personer.
En tredje innvending går på at fordi dydsetikken ikke gir oss prinsipper der vi entydig kan utlede hva som er riktig å gjøre i konkrete situasjoner, så lykkes ikke dydsetikken med å gi oss det vi forventer av en etisk teori. En slik kritikk tar utgangspunkt i et syn om at vi trenger etiske teorier nettopp for å unngå at etiske beslutninger må baseres på individuelt skjønn. Det finnes to vanlige dydsetiske svar på denne kritikken. Det første er at dydsetikken gir oss tilstrekkelig med praktiske føringer til at den fungerer som en nyttig teori til å ta etiske beslutninger gjennom sitt fokus på dyder. Det andre er at etikk ikke handler om den type saksforhold der vi kan forvente å finne entydige svar på hva som er riktig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.