tradisjonell fellesbetegnelse for en rekke folkegrupper som har en gjennomsnittlig kroppshøyde som ikke overstiger 150 cm. Mbuti-pygmeene i den nordøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo har den laveste kjente gjennomsnittshøyden: 137 cm for voksne kvinner og 144 cm for voksne menn. Kroppshøyden skyldes ikke kostholdsfaktorer; den er et normalt og arvefast trekk. Nyere undersøkelser blant pygmeer tyder på at den skyldes en mangel på såkalte insulinlignende vekstfaktorer (IGF–I). Det gjenstår imidlertid å påvise hvorfor den er utbredt hos nettopp disse folkene. De vanligste årsakshypotesene regner lav kroppshøyde (og en del tilhørende trekk, som f.eks. stort kroppsvolum i forhold til høyden) som en tilpasning til en tilværelse i fuktig, tropisk regnskogsmiljø.
Betegnelsen brukes særlig om pygmeer i Sentral-Afrika, men det har også vært vanlig å ta med pygmeer og pygmoider i Asia (Malayahalvøya, Andamanøyene, Filippinene) og Oseania (Ny-Guinea, Admiralitetsøyene, Ny-Hebridene). Til disse kommer sanfolk («buskmenn») i Sør-Afrika og pre-dravidiske folk i India og Sri Lanka (vedda). Mellom flere av disse folkene er det store antropologiske forskjeller, og teorier som hevder at de alle har felles opprinnelse, står temmelig svakt, da klassifiseringen hovedsakelig bare bygger på legemshøyden. Men disse folkegruppenes påfallende utbredelse over marginale eller utilgjengelige, sentrale deler av kontinentene og de større øyene tyder på at de tidligere har hatt større utbredelse, og at de er fortrengt til sine nåværende områder i senere tid.