Om lag ti arter gir spiselige frukter som utnyttes lokalt. Eksempler på lokale arter er rød durian (Durio dulcis) som finnes i Malaysia og Indonesia, tabelak (Durio graveolens) på Borneo og durian pulu (Durio kuejensis) som også finnes på Borneo.
Durian (Durio zibethinus) har en videre opprinnelig utbredelse og dyrkes nå mange steder eller i tropene. Frukten har pigget skall og et gult eller hvitt, bløtt, illeluktende, men velsmakende fruktkjøtt som er delt inn i seksjoner med ett til syv store frø i hver. Fruktene er rike på sukker og stivelse.
Det særegne med durian er lukta, som av mange oppfattes som svært ubehagelig, trolig på grunn av sulfider. Lukta beskrives som å ligne på kloakk, sure sokker, råtten løk eller terpentin. Smaken, derimot, er svært behagelig og flere forfattere som beskriver lukta i sterke, negative ordelag priser smaken med like sterke, positive ord.
Durian spises naturell, kokt, tørka eller gjæra. Fruktkjøttet brukes som smaksetting i mange retter. Frøene er svakt giftige som rå, men kokt eller ristes spises de som snacks.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.