opprinnelig et folkerettslig prinsipp som beskrev relasjonene mellom folkerett og nasjonal rett som et rettsfilosofisk gyldighetsspørsmål. I moderne tid er dualismeprinsippet et rettskildemessig prinsipp i nasjonal rett som beskriver i hvilken utstrekning en stats folkerettslige forpliktelser kan anvendes direkte i intern (nasjonal) rett av domstolene og av forvaltningen. Etter dualismeprinsippet kan folkerettslige forpliktelser ikke gis slik direkte anvendelse, de må først omformes ved en nasjonal rettsakt (lov, forskrift). Det er likevel slik at domstolene skal søke å tolke intern rett slik at den i høyest mulig grad samsvarer med de folkerettslige normene, med mindre den nasjonale lovgiver bevisst har valgt en løsning som strider mot disse. Det motsatte standpunkt er monisme-prinsippet, som gir de folkerettslige normene direkte anvendelse internt.
De nordiske land har tradisjonelt vært dualistiske. Samtidig har folkerettsnormene blitt transformert i så stort omfang at det, sett fra en praktisk synsvinkel, ikke har hatt så stor betydning at statene har lagt dualismeprinsippet til grunn.
For Norges del er de mest vidtgående innhugg i dualismeprinsippet lov av 27. november 1992, EØS-loven, og lov av 21. mai 1999, menneskerettsloven. Disse lovene gir henholdsvis EØS-retten og fire sentrale menneskerettskonvensjoner direkte anvendelse i norsk rett, med prioritet foran kolliderende lover.