dualisme (jus)

Dualisme er i rettslig sammenheng en betegnelse på forholdet mellom intern (nasjonal) rett og folkerett.

Under en dualistisk tilnærming kan man ikke i det nasjonale rettssystemet bygge rettigheter og forpliktelser direkte på folkeretten. Folkerettslige forpliktelser må isteden være gjennomført i nasjonal rett, for eksempel ved at lov eller forskrift direkte sier at den folkerettslige forpliktelsen gjelder som intern rett (ofte kalt inkorporasjon) eller innfører en tilsvarende regel i intern rett (ofte kalt transformasjon). Dualisme står i motsetning til monisme, et system hvor folkeretten gjelder som en del av den interne retten uten noen gjennomføringsakt.

De nordiske land har tradisjonelt vært dualistiske, og for Norges del er den dualistiske tilnærmingen lagt til grunn både i lovgivning og flere ganger uttalt av Høyesterett. Samtidig har folkerettsnormene blitt gjennomført i den interne retten i så stort omfang at det, sett fra en praktisk synsvinkel, ikke har hatt så stor betydning at statene har hatt en dualistisk tilnærming.

Av vidtgående inkorporeringslover kan nevnes EØS-loven (lov av 27. november 1992 nr. 109) og menneskerettsloven (lov av 21. mai 1999 nr. 30). Disse lovene gir henholdsvis EØS-retten og fem sentrale menneskerettskonvensjoner direkte anvendelse i norsk rett, med prioritet foran kolliderende lover. I tillegg har vi på en del områder såkalt sektormonisme, for eksempel straffeprosesslovens § 4 (lov av 22. mai 1981 nr. 25), som sier at loven gjelder med de begrensinger som følger av folkeretten.

Dualismen avhjelpes også i Norge gjennom det såkalte presumpsjonsprinsippet. Prinsippet innebærer at den interne retten presumeres å være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. I praksis innebærer dette at man så langt som tillatelig innenfor rettskildelæren søker å fastlegge den norske regel slik at motstrid med folkeretten ikke oppstår.