Selv om de fleste land har erkjent alvoret i situasjonen, er det lite som er gjort for å begrense utslippene. I 1989 vedtok Stortinget å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. En rekke OECD-land vedtok lignende målsetninger. I Norge ble en egen CO2-avgift innført i 1991, men målsettingen om stabilisering av utslippene ble forlatt i 1995. Utslippet er stadig økende, og prognosen for 2010 ligger per 2000 på en økning på 24 % i forhold til 1990-nivået. På den store UNCED-konferansen i Rio 1992 ble Klimakonvensjonen vedtatt. Den trådte i kraft 1994 og er ratifisert av 186 land (per 2004). Konvensjonens endelige mål er å stabilisere konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som forhindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Konvensjonen er imidlertid vag og inneholder ingen forpliktende formuleringer. Kyotoprotokollen fra desember 1997 forplikter I-landene til å redusere sine samlede utslipp av drivhusgasser med 5,2 % i forhold til 1990-nivå i løpet av perioden 2008–2012. Per 2004 er protokollen ratifisert av 84 land. Følgende seks gasser (eller grupper av gasser) er inkludert i avtalen: Karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O), svovelheksafluorid (SF6), hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK). Reduksjonene av disse gassene oppgis i «CO2-ekvivalenter» beregnet vha. GWP-verdier for en tidshorisont på 100 år.