det å forvolde en annens død.
Straffebestemmelser
Er drapet forøvd ved uaktsomhet, er straffen fengsel inntil 3 år, ved særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år, og under særdeles formildende omstendigheter bøter (strl. § 239). Er drapet forøvd med forsett, er straffen fengsel i minst 6 år (§ 233). Er et drap forøvd med overlegg, kan fengsel inntil 21 år anvendes. Det samme gjelder om drapet er forøvd for å lette eller skjule en annen forbrytelse, i tilfelle av gjentagelse, og ellers når særdeles skjerpende omstendigheter foreligger. Den som medvirker til at en annen berøver seg selv livet, straffes for medvirkning til drap. Straffen kan i dette tilfelle nedsettes, likeledes i tilfelle av barmhjertighetsdrap (dødshjelp).
Historikk
Straffen for drap har vekslet gjennom tidene. Etter de gamle norske landskapslover ble den skyldige lyst fredløs, dersom han hadde plyndret liket, brukt våpen som var vanærende for den døde (stokk, stein el.l.) eller begått drapet under andre graverende omstendigheter. Den fredløse fikk sin formue konfiskert og kunne drepes av hvem som helst. I mindre graverende tilfeller førte drapet bare til en relativ fredløshet. Drapsmannen kunne da gjenvinne freden ved å inngå forlik med den dreptes slektninger og betale en bot. Kom ikke forlik i stand, kunne drapet utløse blodhevn og langvarige ættefeider. Dette ble ofte kostbart for samfunnet, og kongemakten forsøkte å begrense blodhevnen. Den ble i prinsippet helt opphevet i 1271 av Magnus Lagabøte. Drapsmannen skulle nå pågripes og saken pådømmes på tinget. I alvorlige tilfeller var straffen døden.
Christian 5s Norske Lov av 1687 innførte obligatorisk dødsstraff for drap, men straffen kunne undertiden bli nedsatt til livsvarig tvangsarbeid ved benådning. Etter kriminalloven av 1842 var dødsstraff obligatorisk for overlagt drap, men straffen ble ikke alltid fullbyrdet. Den siste fullbyrdelse av dødsstraff etter kriminalloven fant sted i 1876.