betegnelsen kan både dekke dramatikkens teori og historie, det å skrive for teater og film, og teorier omkring scenisk eller filmisk praksis.
Dramaturgen
Dramaturgen er den dramateoretiske rådgiver ved en scene eller i en filmproduksjon. På tysk har man tradisjonelt, i motsetning til fransk, skilt mellom dramaturg og dramatiker. Tidligere brukte man på norsk betegnelsen litterær konsulent om den funksjonen dramaturgen har i kraft av å være dramateoretisk rådgiver i forbindelse med en produksjon. I dag er det vanlig at dramaturgen følger opp arbeidet med en produksjon med tanke på at teksten skal fungere i forhold til de øvrige sceniske virkemidler.
Teater
Innen teater betyr dramaturgi først og fremst måten den dramaturgiske oppbyggingen av en teatertekst er utført på i forhold til fremføringsmulighetene. Det gjelder i forbindelse med hvilke valg som er gjort med hensyn til bruk av virkemidlene, slik som bruk av pauser og kontrastering. Dette bygger på en dramateoretisk tradisjon som går tilbake til Aristoteles' Poetikken fra ca. 330 f.Kr. og hvordan denne ble gjort til det teoretiske grunnlaget for den franske klassisismens enhetsdramaturgi som innebærer at det fortelles bare én historie, at handlingen foregår i løpet av 24 timer og at den foregår kun på ett sted. Nicolas Boileau var den viktigste forfekteren av enhetsdramaturgien, og han la også stor vekt på at de forskjellige sjangerne ikke måtte blandes. Jean Racines Fedra fra 1677 er et viktig eksempel på tragedie skrevet etter disse retningslinjene. Gotthold E. Lessing åpnet i boken Hamburgische Dramaturgie (1767–69) for en kritikk av enhetslæren, noe som fikk stor betydning for det tyske Sturm und Drang-drama, som f.eks. Schillers Røverne og Goethes Faust.
1800-tallet
I forbindelse med 1800-tallets vaudeville og melodrama oppstod det et borgerlig konvensjonsdrama. Sjangerblanding var blitt vanlig igjen, i den forstand at det tragiske og det komiske var tillatt i ett og samme skuespill. Den enheten som imidlertid ble fastholdt i det borgerlige drama, var kravet om enhet i handling. På 1800-tallet ble det skrevet håndbøker i dramaturgi, f.eks. Gustav Freytags Die Technik des Dramas fra 1863. Ibsen fornyet det borgerlige konvensjonsdramaet ved å innføre den retrospektive eller den tilbakeskuende teknikk.
Fra 1900-tallet
Rundt 1900 kom en avgjørende vending i retning av drømmespillteknikk og stasjonsdrama, representert ved symbolismens teater og Strindberg og Wedekind. Erkjennelsen av underbevissthetens betydning hadde stor innflytelse på denne utviklingen. Stasjonsdramaturgien ble rendyrket i ekspresjonismens teater, og i Brechts teori for et episk teater og en episk dramaturgi ligger et forsøk på å skape et alternativ til den borgerlige eller aristoteliske dramaturgien. Revyteknikk og montasje ble anvendt av Erwin Piscator og ble videreført i dokumentarisk teater.
En tilpasning mellom en psykologisk-realistisk enhetsdramaturgi og ekspresjonistiske strømninger kom med den nye amerikanske dramatikken fra 1920-årene med navn som Eugene O'Neill og Arthur Miller. En sterk eksperimentering fortsatte med modernistiske bevegelser som surrealismen og dadaismen, en utvikling som i vår tid har kommet til uttrykk i den tverrkunstneriske performance-bevegelsen som har bidratt til utviklingen av en dramaturgi med likestilling mellom virkemidlene, også kalt visuell dramaturgi. Teksten får i denne sammenhengen en ny funksjon, i og med at den ikke lenger må forsvare å være toppen i et hierarki slik tilfellet har vært med det tradisjonelle klassisk-borgerlige teater. I en slik dramaturgi kan også prosalyrikk og andre former for tekstmateriale brukes i det dramaturgiske arbeid med forestillinger. I den sammenhengen kan Cecilie Løveid nevnes som eksempel på en viktig norsk dramatiker sammen med den norske prosjektteatergruppen Baktruppen, som har arbeidet mye med den dramaturgiske formen tekstparafrasering i senere år.
Film
I kommersielle kinofilmer ser man oftest en enhetsdramaturgi. Denne innebærer at det fortelles én historie som er avgrenset både geografisk og tidsmessig, og kjennetegnet av kausalitet, lineær fremstilling og sluttet form. Filmens historie blir dermed en kjede av klare årsaker og virkninger, og får en varierende dramatisk intensitet med et maksimum mot slutten. Ofte snakker man om funksjonelle enheter som anslag, presentasjon, fordypning, konfliktopptrapping, konfliktløsning og avtoning. Innenfor kommersiell filmproduksjon sees denne dramaturgien som en formel som gjør historien ideelt lettforståelig og medrivende. I sin reneste form finner vi den f.eks. i den amerikanske actionfilmen – derav betegnelsen «Hollywood-dramaturgien» – men den er på ingen måte begrenset til denne.
Såkalte episke filmer stiller som regel andre krav enn den rene enhetsdramaturgien. I filmer som D. W. Griffiths The Birth of a Nation (En nasjons fødsel, 1915) eller Bernardo Bertoluccis Novecento (Nittenhundre, 1976) fortelles flere historier som veves inn i hverandre, og siden disse historiene har både politiske, sosiale og psykologiske nivåer kan en enkel sammenfattende konfliktløsning ikke oppnås. Dette forhindrer ikke at den tradisjonelle enhetsdramaturgien anvendes innenfor deler av verket.
I filmer som Fellinis Roma (1972) og Amarcord (1973) har de enkelte delene av filmen bare i liten grad kausal sammenheng med hverandre og peker ikke frem mot noen klar forløsende slutt. I stedet bindes delene sammen av andre fellesnevnere, de skildrer forskjellige aspekter ved f.eks. samme by (Roma) eller samme barndom og oppvekst (Fellinis) sett gjennom en felles kunstnerpersonlighet.
Feministiske filmteoretikere har hevdet at den kommersielle filmens enhetsdramaturgi er en mannlig form, og har skapt teorier om hvordan kvinners erfaring gir grunnlag for å fortelle historier på en annen måte. I denne sammenhengen har den «kvinnelige dramaturgien» vært knyttet til tilstandsbegrepet, dvs. at filmen er formet som en bevissthetsstrøm omkring et motiv, gjerne en hendelse, et sted eller en person. Eksempler har vært hentet i filmer som Hiroshima mon amour (1959) av Alain Resnais og Marguerite Duras, eller Speil (1974) av Andrej Tarkovskij.